Fysioterapeuten
30.10.2017
Alle har på ett eller flere tidspunkt vært utsatt for en testsituasjon. Det kan være en eksamen, et idrettsstevne, et jobbintervju eller en skoleprøve. Noen ganger er det helt greit. Andre ganger er man svett på ryggen og klam i hendene. Pulsen øker og man kan kjenne en klump i halsen. Vil det gå bra? Er jeg bra nok?
... Hva utsetter vi egentlig barn for med våre motoriske tester, og er det egentlig verdt det? Hvorfor teste?
I en klinisk hverdag med økende fokus på evidensbasert praksis møter fysioterapeuter i barnefeltet behovet for å kunne telle og måle det vi ser. Det kan være fordi vi ønsker å begrunne et tiltak overfor foreldre, PPT, skole eller barnehage, for å vurdere om et barn bør henvises til spesialisthelsetjenesten, for å diagnostisere eller for å klassifisere innad i en diagnose.
Stobart (1) skriver om testing i utdanningssystemet. Han mener disse tre spørsmålene er gode å spørre til enhver vurdering: 1) Hva er det prinsipielle målet med å gjøre vurderingen? 2) Er vurderingsformen passende til målet? 3) Oppnår den målet?
Det første spørsmålet vil hjelpe oss til å tenke gjennom hvorfor vi ønsker å gjøre en test. Det andre til å tenke gjennom hvordan vi best kan nå frem til svarene. Det tredje spørsmålet handler ikke bare om i hvilken grad testen måler det den ønsker å måle, men også om konsekvensene vurderingen eller testen har.
Ett eksempel på barn som hyppig testes er barn med Cerebral Parese. I Norge er de fleste barn med CP med i Cerebral Parese Oppfølgingsprogram (CPOP). Dette innebærer at de jevnlig testes blant annet med Gross Motor Function Measure (GMFM). Dataene bidrar til å øke kunnskap om CP og hvordan diagnostisering, behandling og oppfølging kan forbedres. Medisinske kvalitetsregistre vil kunne bidra til å kartlegge årsaksforhold, forekomst og behov for habiliteringstiltak for alle barn/unge med CP. På den måten kan Cerebral pareseregisteret i Norge (CPRN) og CPOP være med på å danne grunnlag for prioritering av helsetjenester (Helse Sør-Øst 2013). Fordi det er utarbeidet utviklingskurver for hvert nivå ved hjelp av testing av mange barn med CP, vet vi nå noe om prognosen innen hvert nivå. Det å vite hvilket GMFCS-nivå (Gross Motor Function Classification System) barnet hører innunder kan bidra til å bestemme mål og tiltak som er realistiske for barnets potensiale (2).
Dette er ett eksempel på utbredt testing av barn. Det er liten tvil om at det har ført med seg mye godt, men finnes det også en bakside? Hvordan erfares det for barna som er involvert? Det finnes uendelig mange studier av ulike testers psykometriske egenskaper, mens det er langt færre kvalitative studier som måler hvordan opplevelsen av å bli testet påvirker barna.
Å
Gå til medietI en klinisk hverdag med økende fokus på evidensbasert praksis møter fysioterapeuter i barnefeltet behovet for å kunne telle og måle det vi ser. Det kan være fordi vi ønsker å begrunne et tiltak overfor foreldre, PPT, skole eller barnehage, for å vurdere om et barn bør henvises til spesialisthelsetjenesten, for å diagnostisere eller for å klassifisere innad i en diagnose.
Stobart (1) skriver om testing i utdanningssystemet. Han mener disse tre spørsmålene er gode å spørre til enhver vurdering: 1) Hva er det prinsipielle målet med å gjøre vurderingen? 2) Er vurderingsformen passende til målet? 3) Oppnår den målet?
Det første spørsmålet vil hjelpe oss til å tenke gjennom hvorfor vi ønsker å gjøre en test. Det andre til å tenke gjennom hvordan vi best kan nå frem til svarene. Det tredje spørsmålet handler ikke bare om i hvilken grad testen måler det den ønsker å måle, men også om konsekvensene vurderingen eller testen har.
Ett eksempel på barn som hyppig testes er barn med Cerebral Parese. I Norge er de fleste barn med CP med i Cerebral Parese Oppfølgingsprogram (CPOP). Dette innebærer at de jevnlig testes blant annet med Gross Motor Function Measure (GMFM). Dataene bidrar til å øke kunnskap om CP og hvordan diagnostisering, behandling og oppfølging kan forbedres. Medisinske kvalitetsregistre vil kunne bidra til å kartlegge årsaksforhold, forekomst og behov for habiliteringstiltak for alle barn/unge med CP. På den måten kan Cerebral pareseregisteret i Norge (CPRN) og CPOP være med på å danne grunnlag for prioritering av helsetjenester (Helse Sør-Øst 2013). Fordi det er utarbeidet utviklingskurver for hvert nivå ved hjelp av testing av mange barn med CP, vet vi nå noe om prognosen innen hvert nivå. Det å vite hvilket GMFCS-nivå (Gross Motor Function Classification System) barnet hører innunder kan bidra til å bestemme mål og tiltak som er realistiske for barnets potensiale (2).
Dette er ett eksempel på utbredt testing av barn. Det er liten tvil om at det har ført med seg mye godt, men finnes det også en bakside? Hvordan erfares det for barna som er involvert? Det finnes uendelig mange studier av ulike testers psykometriske egenskaper, mens det er langt færre kvalitative studier som måler hvordan opplevelsen av å bli testet påvirker barna.
Å


































































































