Det er kveld i flyktningleiren Shatila, like sør for Beirut sentrum. I et dunkelt verksted sitter Said al-Haj på en seng. Foran ham: et lite bord med et pilleglass, en pakke sigaretter og en barberhøvel. I hånda har han en sliten stokk.
Resten av eiendelene hans er i Syria, som han måtte flykte fra da borgerkrigen brøt ut.
- Det var den andre katastrofen jeg har opplevd, sier 80-åringen og tenner seg en sigarett.
Utenfor verkstedet, på veggen til Shatilas likhus, minner plakater av de palestinske lederne Mahmud Abbas og Yassir Arafat ham om den første, og største, katastrofen han har opplevd; Al-nakba.
Said husker godt hvordan den startet, selv om det har gått 70 år. Han bodde i Haifa, en travel havneby i det britiske mandatområdet Palestina. Faren hans jobbet i et britisk oljeselskap, og familien eide landområder hvor de dyrket meloner og holdt husdyr.
- Haifa er et vakkert sted. Den fineste byen i verden, sier han drømmende.
Haifa var også en kulturell smeltedigel, med omtrent like mange muslimer som jøder. Said gikk på skole med jødiske barn. Han lekte med Shatalai, Alaz og Rabokh, han kunne hebraiske ord som kadima og shalom. Han lyser opp når han snakker om dem, til tross for alt som har skjedd.
- Vi pleide å bo sammen, spise sammen og leve sammen. Etter at vi ble fordrevet, pleide jødene å spørre etter oss. De sørget over vårt fravær, forteller han.
Hatet mot Israel
Da FN i 1947 foreslo å dele opp
