Rahima (19), jusstudent.
- Rohingya-kvinner har alltid måttet kjempe. Vi hadde verken utdannelse, rettigheter eller valg i flyktningleiren hvor mine tre søstre, broren min og jeg ble født. Foreldrene våre ble behandlet som flyktninger, og det ble også vår identitet.
Men jeg ville ha et annet liv, jeg ville være noe annet enn flyktning. Og det å være utdannet, ha en mening eller å kjempe for ens rettigheter kunne jo også være en del av identiteten, ikke sant? Og jeg ville ha min egen identitet. Jeg ville ikke lide samme skjebne som andre rohingya-jenter: bli slått hvis man snakker, føde haugevis med barn og dø i stillhet. Helt siden jeg var barn har jeg drømt om å kunne hjelpe kvinner. Rohingya-kvinner!
Og etter å ha sett utenlandske kvinner studere og leve et helt annet liv enn oss fra leiren, gikk det opp for meg at det er dette jeg vil: Jeg vil være en slik kvinne som kan hjelpe andre som trenger det. Derfor studerer jeg nå juss. I leiren var det ingen muligheter for å gå på skole, men da tanta mi giftet seg med en bangladesher lot han meg meg få bo med hans familie. Jeg tok meg av barna, handlet og laget mat til dem. Og jeg gikk på skole. Men jeg måtte lyve; ingen av skolekameratene mine visste at jeg var rohingya. For folk ha
