Dag Inge-Ulstein stusser over Bistandsaktuelts spørsmål.
- Sett utenfra kan det se ut som livet har glidd veldig greit for deg; Jeg lurte på om du noen gang opplevd noe vondt, opprørende, noe som har satt dype spor?
- Ah, skjønner! Men én ting er jo helt sikkert; Ting er aldri bare det du ser på overflaten...
Uvant i ny rolle
Veien er humpete, men de sorte skinnsetene i bilen er myke. Et rødt, hvitt og blått flagg pryder panseret på den hvite Landcruiseren. Foran oss politibiler, blålys og ulende sirener. En norsk minister er på vei.
- Jeg håper jeg kan fortsette å være meg sjøl, sier han.
Vi er i Addis Abeba, Etiopia. Dag-Inge Ulstein er på sin aller første utenlandsreise som utviklingsminister.
I løpet av et døgn har han møtt utenriks-, finans- og utdanningsministeren, lyttet til representanter for frivillige organisasjoner, besøkt en resirkuleringsbedrift for papiravfall og holdt et åpningsinnlegg på AU-konferansen om utdanning for jenter på flukt.
- Og så er det mye rart da, som å ha disse politibilene kjørende foran meg. Det er mye jeg aldri kommer til å venne meg til. Men jeg håper virkelig at jeg kan finne en måte å være meg sjøl i denne rollen, gjentar han.
Finner fellestrekk
- Og hva er «deg sjøl»?
- For eksempel det å være her og bli kjent med folk, høre historiene fra livene deres. Det fascinerer meg både hvor forskjellige vi kan være, men også hvor mye vi har til felles.
Den åpenbare forskjellen er at én sitter på en pengesekk med 38 milliarder kroner, mens den han møter - det være seg en etiopisk minister eller bonden på landsbygda - er mottaker. Én gir. En får. Én er gavmild. Én er takknemlig. Men Dag-Inge Ulstein er mer opptatt av hva de har til felles.
- Det var kjekt. Både nært og personlig. Vi snakket om familien og barna våre. Han hadde bekjente i Bergen. Og det var flott å høre at han og regjeringen virkelig tar dette med kvinners rettigheter på alvor, sier han smilende etter møtet med Etiopias utenriksminister.
I møtet med bønder i det etiopiske høylandet forteller han at hans aller første jobb, som tenåring, var på en fjellgård nordvest i Norge. Og i møtet med ivrige fotballgutter på en etiopisk ungdomsskole forteller han om datteren på tretten, som «elsker fotball, og elsker skolen».
Ville bli bistandsarbeider
Etter fem år som sosialbyråd og finansbyråd i Bergen, sa han takk for seg i fjor høst. Han ville ha mer tid til familien. Dessuten hadde han og kona bestemt seg for å virkeliggjøre en drøm.
- Det var et ønske om reise ut og være med å bekjempe fattigdom, bidra der det er størst behov. Kona mi er psykolog, så det kunne like gjerne vært hennes profesjon som tok oss et sted. Kjønnsrelatert vold. Barn og traumer... Det er så mange områder der hennes kompetanse trengs der ute.
- Et hjerte som banker for
