I artikkelen redegjøres det for de norske sosionomenes profesjonsetiske kodekser slik de har utviklet seg fra 1967 og fram til i dag. Sosionomenes profesjonsetikk drøftes i lys av tre ulike posisjoner; profesjonsetikk med basis i det politiske mandat, med basis i profesjonsinteresser og med basis i mer allmenn etikk. Drøftingen munner ut i introduksjon av et fjerde alternativ, en kontekstuell profesjonsetikk kjennetegnet av at oppmerksomheten dreies mot etikk og etiske utfordringer i praksis slik de erfares og forstås.
For at en profesjonsetikk skal anses som gyldig for en profesjon og dens utøvere, er det en forutsetning at den har en begrunnelse - en basis - som utøverne finner rimelig og som de kan gi sin tilslutning til. En slik basis kan komme implisitt eller eksplisitt til uttrykk, men hvordan kan profesjonsetikkens basis angis?
I denne artikkelen skal dette drøftes med utgangspunkt i sosionomenes profesjonsetikk. Sosionomer har et felles kunnskapsgrunnlag. Selv om arbeidsoppgavene er varierende, har de et felles trekk; arbeidsoppgavene skal fremme andres velferd, andres ve og vel.
Med hensyn til etikk og verdioppfatning, er ikke sosionomene en ensartet gruppe, og profesjonsetikken er handlingsregulerende i et felt der det gis rom for skjønnsutøvelse. Den enkelte sosionom vil sette sitt preg på det arbeidet som utføres.
Disse trekkene ved felt og virke aktualiserer spørsmålet om profesjonsetikkens basis, og jeg vil drøfte det i lys av tre ulike tilnærminger som innledningsvis og skissemessig kan presenteres slik; profesjonsetikk med basis i politisk mandat, profesjonsetikk med basis i profesjonsinteresser og profesjonsetikk med en mer allmenn basis.
Drøftingen munner ut i en introduksjon - ikke en ferdig presentasjon - av et fjerde alternativ; det kontekstuelle som basis profesjonsetikken. En slik posisjon kjennetegnes ved at det trekkes veksler på momenter fra de tre nevnte tilnærmingene, men posisjonens primære kjennetegn er at profesjonsetikkens basis søkes i praksis slik profesjonsutøveren erfarer og forstår dem.
Sosionomenes profesjonsetiske kodeks - et historisk riss
En profesjonsetisk kodeks er et sett med normer eller verdier som gis gyldighet for profesjonen (Banks 2004:13, Christoffersen 2005:68). Sosionomer i Norge har hatt profesjonsetiske kodekser siden 1967. Om en ser bort fra justeringer, er det slik at sosionomenes kodeks er endret ved to anledninger - i 1989 og i 2002. Sammenliknet med de klassiske profesjonene, har sosionomene ingen lang historie å se tilbake på. Forløperen til det som i dag er sosionomutdanning i Norge, finner vi i de såkalte Social kurcer som startet opp i 1920 (Rasmussen 1991). Om vi vender blikket utover landets grenser, er tidsperspektivet noe lengre, men likevel slik at det ikke er snakk om mer enn en drøyt hundreårig historie. I USA, der en fikk de første sosialarbeiderutdanningene, ble den første profesjonsetiske kodeksen utarbeidet på 1920-tallet (Lingås 1993).
Når dette i ettertid kommenteres, er det gjerne med henvisning til at den nye profesjonen var under press. For å underbygge dens troverdighet, ble det sett som viktig å få på plass en profesjonsetisk kodeks (Ronnby 1988, Lingås 1993). De norske sosionomene fikk ikke sin egen kodeks før på 60 -tallet, men Lingås skriver at det er grunn til å tro at norske sosionomer før dette så seg forpliktet på den amerikanske kodeksen (Lingås 1993). I 1967 fikk norske sosionomer sin første yrkesetiske kodeks; sosionomenes yrkesetiske retningslinjer (Heretter betegnet som yrkesetiske retningslinjer). I 1989 ble de yrkesetiske retningslinjene erstattet av en prinsipperklæring; Erklæring om etiske prinsipper i sosialt arbeid (Heretter betegnet som yrkesetiske prinsipper). Denne erklæringen ble igjen erstattet i 2002 av et Yrkesetisk grunnlagsdokument for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (Heretter betegnet som grunnlagsdokumentet). I det vesentlige kan endringene punktvis oppsummeres slik:
* fra handlingsregel til refleksjonsgrunnlag
* fra å regulere flere forhold til å regulere ett forhold - og så igjen å regulere flere forhold
* fra å gjelde en profesjon til å gjelde flere profesjoner
Disse endringsområdene er aktuelle når spørsmål om profesjonsetikkens basis er tema: Basis for regler og prinsipper angis eller reflekteres med henvisning til gjeldende sosialpolitikk, profesjonens interesser og til mer allmenne etiske momenter. Spørsmålene om hvilke forhold profesjonsetikken skal regulere og hvem den skal ha gyldighet for, medfører en diskusjon om selve profesjonsinteressenes plass når dens etiske basis drøftes.
Basis for handlingsreglene og prinsippene er situasjonsuavhengig i den forstand at reglene og prinsippene - det ideelle - som skal anvendes, formuleres forut for og uavhengig av aktuell situasjon og kontekst. Dette trekket svekkes ved at grunnlagsdokumentet av 2002 også henviser til praksis, konkretisert til relasjonen mellom sosialarbeider og bruker.
Fra handlingsregler til refleksjonsgrunnlag
Den første kodeksen var formulert som et sett med regler. Det var substansielle regler med et pliktmessig preg av typen sosionomen skal. Eksempel: Sosionomen skal med de innskrenkningene som framgår av lov, ivareta taushet, eller ved fastslåing av hva sosionomer gjør, med imperativets preg: Sosionomen viser respekt for klientens rett til selv å bestemme over sine handlinger (Seim 1983). Dette pliktmessige preget er knyttet til holdninger, handlinger og formål. Sosionomens rolle som etisk aktør er forbundet med å følge plikter i situasjoner der reglene aktualiseres. Sissel Seim og Lars Gunnar Lingås har kritisert denne formen for profesjonsetikk. Et framtredende moment i denne kritikken er at det å henvise en profesjonsutøver til å følge regler, kan innebære en reduksjon av profesjonsutøverens selvstendige ansvar med påfølgende risiko for ansvarsfraskrivelse, idet vedkommende kan henvise til regler og plikter som er gitt (Seim 1983, Lingås 1993). Denne formen for etikk forutsetter videre at regler og situasjon korresponderer med hverandre slik at reglene kommer til anvendelse i sin definitive form. Dette er slik jeg ser det, en tenkning som ikke tar høyde for det komplekse feltet der reglene skal komme til anvendelse. Det er en tilnærming som reduserer feltets kompleksitet og som avgrenser profesjonsetikkens område til de spørsmål reglene omhandler. Regler kan være kommet i stand som følge av en oppsummert erfaring som viser at de så og si treffer utfordringer i feltet, men det er likevel ikke slik at de er begrunnet i den konkrete situasjonen der de får sin anvendelse. Dette innebærer at profesjonsetikkens basis har et kontekstuavhengig preg. Videre innebærer det at utøvers rolle som etisk aktør reduseres til å være en anvender av gitte regler.
Kodeksen fra 1967 ble byttet ut med Erklæring om etiske prinsipper i sosialt arbeid, ni prinsipper som innholdsmessig delvis er sammenfallende med de reglene de avløste, men som er mer generelle (Lingås 1993). Denne endringen kan leses som svar på den kritikken som ble rettet mot 1967-kodeksen. Prinsippene har et mer åpent preg enn det en finner i de yrkesetiske reglene de avløste. Det forutsettes ikke lengre å være et nærmest en - til - en - forhold mellom situasjon og regel, men at flere prinsipper kan komme til anvendelse og må vurderes i den gitte situasjonen. Det omtalte skillet mellom kontekst og kodeks er ikke opphevet eller svekket - prinsippene er slik også reglene var det, formulert forut for og uavhengig av aktuell kontekst. Sosionomen blir imidlertid tydeligere som etisk aktør, forstått som en som selv må vurdere situasjonen, og det tas i større grad hensyn til anvendelsesfeltets kompleksitet. Dette åpnere preget videreføres og uttrykkes mer eksplisitt i grunnlagsdokumentet av 2002 der det heter at prinsippene danner felles etisk grunnlag for sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere. Synet på sosialarbeideren som etisk aktør uttales eksplisitt i et eget punkt om skjønn og dømmekraft (Eide og Skorstad 2008).
I grunnlagsdokumentet fra 2002 er det et eget kapittel om relasjonen mellom yrkesutøver og klient, og det påpekes innledningsvis at denne relasjonen er avgjørende for arbeidet som utføres. Dette følges opp med en refleksjon om lojalitet, myndiggjøring, tvang, skjønn og dømmekraft samt taushetsplikt. Dette antyder et skille i tenkingen om forholdet mellom profesjonsetikk og kontekst; profesjonsetikken og konteksten rykker nærmere hverandre. Det kan forstås dit hen at den ideelle handling ikke kan utmeisles uten hensyntagen til aktuell situasjon og kontekst. I grunnlagsdokumentet konkretiseres dette til relasjonen mellom sosialarbeider og bruker og med dette antydes at det etisk sett rette ikke foreligger uavhengig av kontekst og praksis. Denne svekkingen av skillet mellom teori og praksis, i vårt til
