NTL-magasinet
26.06.2019
Da Camilla Huggins Aase (39) ble heltidstillitsvalgt, måtte Oslo Kongressenter ut med tre millioner kroner for å tilrettelegge for rullestolen hennes. Det er det verdt, mener hun.
- Jeg blir jævlig forbannet når vi ikke er kommet lenger i 2019, sier Camilla Huggins Aase.
Bergenseren er lettere indignert der hun sitter i hjørnesofaen i leiligheten sin. Balkongdøra står på vidt gap. Den klamme juni-sommeren har inntatt Kværnerbyen i Oslo.
Men det er ikke lavtrykk og regn i lufta som irriterer henne. Camilla er tross alt født og oppvokst i Bergen. Hun snakker om de 85 000 funksjonshemmede i Norge som står utenfor arbeidslivet og som gjerne vil inn. De - akkurat som deg og meg - vil jobbe, betale skatt og føle seg verdsatt, men de trenger hjelp for å komme i gang.
- Funksjonshemmede er en ressurs og ikke byrde for samfunnet. Det må folk forstå.
Siden 2013 har hun, som politisk rådgiver i Norsk Handikapforbund, kjempet for at politikere og arbeidsgivere får øynene opp for disse ubrukte ressursene. Nå er hun heltidstillitsvalgt i NTL Sentralforvaltningen med kontor i Folkets Hus, tett på LO-ledelsen. Hun håper fagbevegelsen snart våkner opp.
- LO har vært helt fraværende på dette feltet. Det er forståelig at de er mest opptatt av medlemmene som jobber, men alle gode krefter må bidra.
Venner i hele verden. For Camilla startet kampen lenge før. Natt til 18. mai 1980, var det god stemning i gatene i Bergen og vanskelig å oppdrive en taxi. Moren, som hadde født to barn, stresset ikke med å dra til sykehuset. Da hun først kom inn litt utpå natta, var fødselen i allerede gang. Jordmødrene konstaterte setefødsel og at det var for seint med keisersnitt. Like etter kom Camilla ut med rumpa først.
- Jeg var visst ganske blå like etter fødsel, sier hun og smiler.
Setefødselen førte til fødselsskaden cerebral parese, en samlebetegnelse på motoriske f
Les opprinnelig artikkelBergenseren er lettere indignert der hun sitter i hjørnesofaen i leiligheten sin. Balkongdøra står på vidt gap. Den klamme juni-sommeren har inntatt Kværnerbyen i Oslo.
Men det er ikke lavtrykk og regn i lufta som irriterer henne. Camilla er tross alt født og oppvokst i Bergen. Hun snakker om de 85 000 funksjonshemmede i Norge som står utenfor arbeidslivet og som gjerne vil inn. De - akkurat som deg og meg - vil jobbe, betale skatt og føle seg verdsatt, men de trenger hjelp for å komme i gang.
- Funksjonshemmede er en ressurs og ikke byrde for samfunnet. Det må folk forstå.
Siden 2013 har hun, som politisk rådgiver i Norsk Handikapforbund, kjempet for at politikere og arbeidsgivere får øynene opp for disse ubrukte ressursene. Nå er hun heltidstillitsvalgt i NTL Sentralforvaltningen med kontor i Folkets Hus, tett på LO-ledelsen. Hun håper fagbevegelsen snart våkner opp.
- LO har vært helt fraværende på dette feltet. Det er forståelig at de er mest opptatt av medlemmene som jobber, men alle gode krefter må bidra.
Venner i hele verden. For Camilla startet kampen lenge før. Natt til 18. mai 1980, var det god stemning i gatene i Bergen og vanskelig å oppdrive en taxi. Moren, som hadde født to barn, stresset ikke med å dra til sykehuset. Da hun først kom inn litt utpå natta, var fødselen i allerede gang. Jordmødrene konstaterte setefødsel og at det var for seint med keisersnitt. Like etter kom Camilla ut med rumpa først.
- Jeg var visst ganske blå like etter fødsel, sier hun og smiler.
Setefødselen førte til fødselsskaden cerebral parese, en samlebetegnelse på motoriske f
