Illustrasjon: Agnès Capella Sala
flere pasienter overlever alvorlige sykdommer og skader og bør kunne få gode leveår selv om de har tapt helse. Pasientene skal medvirke i størst mulig grad når livet videre skal planlegges, understreker Nasjonal helse- og sykehusplan (2015).
Planen anbefaler en mer desentralisert helsetjeneste med medisinsk forankring i universitets- og lokalsykehusene. Ferdigbehandlede pasienter skal få omsorg i kommunene.
Arbeid med rehabilitering skal i tråd med retningslinjer for rehabilitering begynne tidlig, helst fra dag én etter sykdom eller skade. Målet er bedre funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet (Nasjonal traumeplan - traumesystem i Norge, 2015).
Etter innføringen av Samhandlingsreformen i 2012 har spesialisthelsetjenesten blitt stadig mer medisinsk spesialisert med fokus på diagnostisering og behandling.
Men i enkelte forløp kan hjelp fra sosionom være helt avgjørende.Ett eksempel er et pasientforløp fra rehabiliteringsmedisin ved et universitetssykehus.
Omfattende sosionomhjelp: Et case
Pasienten ble syk i 2008, og pasientforløpet går fram til nå i 2016. Utgangspunktet var kreft, leukemi, som han fikk behandling for med cytostatika og stamcelletransplantasjon. Han fikk hjelp av sykehussosionom med tre problemstillinger i denne perioden.
Mannen var gift og hadde barn. Men fordi han var livstruende syk, kunne han ikke reise hjem til familien. Mangelen på kontakt med barna plaget ham, og legen henviste til sykehussosionom (Helsedirektoratet 2010). Sosionomen ga informasjon og hjelp til å søke om pasientreiser for barn under 14 år. Dette ville si at barna fikk tilskudd til billett for å besøke far. De fikk også informasjon og samtale med helsepersonell under besøket. Pasienten sa at barna var glade for å treffe ham etter mange uker på sykehus, og han mente at de hadde blitt roligere og mindre engstelige.
Flere år senere ble pasienten igjen livstruende syk. I 2014 ble han innlagt på intensivavdeling med pneumokokk-sepsis, det vil si blodforgiftning. Sykdommen førte til koldbrann i fingre og tær. Mannen har nå varige skader i armer og bein.
Ektefellen satt ved senga hans i flere uker. Nav-kontoret kom på besøk på sykehuset, avklarte arbeidsevnen og anbefalte uføretrygd. Ha var imponert over en slik service.
Han fikk behandling ved ortopedisk og plastikkirurgisk avdeling med amputasjon og sårrevisjon hele sommeren. Der henviste igjen lege ham og ektefellen til sykehussosionom.
Under kartleggingssamtalen var de begge klare på at god helse var knyttet til om de fant gode løsninger på tilrettelegging av huset så han kunne være sosialt integrert i familielivet. De søkte boligkontoret om utbedringstilskudd til store ombygginger og tilrettelegging for rullestol med midler fra Husbanken, men fikk bare innvilget ca 40 000 kroner. Sykehussosionomen undersøkte saken videre med Husbanken regionalt, som informerte om særskilte midler ved slike skader. Hun hjalp pasienten og ektefellen med søknad, sosialrapport og koordinerende samarbeid med boligkontoret i kommunen, og han fikk innvilget ca 700 000 kroner. Huset sto ferdig i løpet av tre måneder, med innflytting til jul.
Sykehussosionomen hjalp også til med å søke om grunnstønad, hjelpestønad og TT-kort og hadde støttesamtaler med pasienten om tanker, følelser og relasjoner når behandlingen var tung. Ett av barna deres fikk også en slik samtale. Ektefellen var best hjulpet med å finne løsninger i boligen, få unna noe arbeid og få støtte fra familie og naboer.
Da pasienten kom til rehabiliteringsavdelingen, fikk han nye samtaler med sykehussosionom, som sammen med lege kartla om han kunne ha rett til pasientskadeerstatning. Grunnen til det var manglende barnevaksinering etter stamcellebehandling, som førte til pneumokokk-sepsis. Sosionomen skrev søknad i samråd med legen og pasienten, og pasienten fikk medhold.
Legen mener at det var en fordel at sykehussosionomen som kjente godt til saken, skrev søknaden.
Brukerundersøkelsen
I forbindelse med min hovedoppgave gjennomførte jeg en brukerundersøkelse på et universitetssykehus. Jeg spurte åtte pasienter om deres erfaringer med sykehussosionom (Røssvåg, 2007). Jeg så særlig på hvilken betydning tiltak som støttesamtaler og formidling av velferdsordninger hadde hatt for mestring av somatisk sykdom eller skade.
To pasienter syntes ikke at de hadde hatt nytte av samtale med sykehussosionom, mens seks pasienter mente at de hadde hatt utbytte av kontakten på ulike måter.
Flere hadde hatt nytte av løsningsfokusert støttesamtale etter at deres livssituasjon var blitt endret. Samtalen hjalp dem til å skape struktur ved å planlegge hverdagen, ta valg, løse konflikter, og holde i gang aktiviteter.
Noen av deltakerne hadde også fått emosjonelt bearbeidende støttesamtale. Innholdet i denne var bearbeiding av vanskelige tanker og følelser, og veiledning i å håndtere vanskelige relasjoner og sosiale nettverk.
Et tredje tiltak var formidling av velferdsordninger. Det var bidrag fra Nav, HELFO og forsikring til å dekke inntektstap og ekstrautgifter. I tillegg fikk de formidlet offentlige tjenester fra kommunen, som bolig og TT-kort.
En av grunnene som ble oppgitt for ikke å ha nytte av samtale med sosionom, var at tilbudet kom for tidlig i sykdomsforløpet, før pasienten hadde erkjent hvilke endringer sykdommen ville føre med seg.
Pasienten hadde seinere fått psykiske sorgreaksjoner og behov for formidling av trygdeordninger. For denne pasienten ville det vært bedre å bli kontaktet av sosionomen på et seinere tidspunkt.
En annen pasient sa at han ikke hadde hatt nytte av samtale med sosionom fordi han hadde hjelp av sosiale nettverk, særlig ektefelle, og annet helsepersonell. Det hadde vært en god samtale med sykehuslegen, som hadde gitt medisinsk informasjon. Han hadde fått utløp for emosjonelle reaksjoner og snakket om håp for framtiden. Han hadde også fått god støtte av en sykepleier, og bedriftshelsetjenesten hadde gitt hjelp med tilrettelegging av arbeidsplassen.
Både praktisk og emosjonell hjelp
Faggruppe for FO-medlemmer i somatiske sykehus har på bakgrunn av praksiserfaringer sammenfattet sine roller og funksjoner (www.fo.no/faggrupper).
Det har vært ansatt sosionomer på sykehus i over 100 år. De kartlegger hvilke sosiale endringer og konsekvenser sykdommen eller skaden har fått for pasient og pårørende. Gjennom informasjon, veiledning og støttesamtale kan de bidra til å øke den enkeltes mulighet til å mestre en endret livssituasjon. De kan formidle velferdsordninger fra Nav eller kommunale tjenester, som bolig eller helse- og omsorgstjenester. Det samme gjelder forsikringsrettigheter og pasientskadeerstatning.
Sykehussosionomer kan også gi informasjon og veiledning om tiltak og tilrettelegginger som kan være aktuelle hjemme, på arbeids- eller utdanningssted og på fritiden. Pasienter som trenger det, får praktisk hjelp til å skrive søknader og tilleggsskriv med sosialrapport som beskriver situasjonen og behovet. Sosionomene gir også hjelp til å formidle kontakt med aktuelle instanser utenfor sykehuset og koordinere tjenester under innleggelsen.
Dessuten kan sykehussosionomer tilby psykososiale støttesamtaler. Det kan innebære løsningsfokuserte støttesamtaler om endringer i livssituasjonen, og kan omfatte viktige livsområder som arbeid, økonomi, utdanning, bolig, fritid og transport. Støttesamtaler handler også om tanker og følelser som sykdom og skade fører med seg. De setter fokus på hele familien, og synliggjør muligheter til å mobilisere ressurser i de sosiale nettverkene.
Reduserte sosionomtjenester
I Samhandlingsreformen ble det avtalt en ansvars- og oppgavefordeling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen (2012). Ved behov for spesialisert og kompleks kompetanse skal pasienter ha hjelp fra spesialisthelsetjenesten, men når pasienter har behov for kompetanse i nærmiljøet, langvarig og koordinert oppfølging med IP-plan, eller tverrsektoriell samhandling, skal vedkommende få hjelp av kommunen.
Overgangen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten kan være vanskelig.
Sosionomer har en bred kunnskapsbase, som bygger på en helhetstenkning om livssituasjon og helse. I samtaler med sosialfaglig personell kan det bli tydeligere hvordan sykdom og skade virker inn på ulike livsarenaer i de sosiale nettverkene. Denne kartleggingen kan avklare utfordringer og mestring av sykdom.
På alle universitetssykehus og noen lokalsykehus er det i dag ansatt sosionomer, for tiden ca. 180 stillinger, men antallet stillinger ser ut til å bli redusert.
Det er også sosionomer i Nav, tjenester for psykisk helse og tjenester for rusmiddelavhengige i kommunene.
Derimot kjenner ikke vi i fagggruppa for FO-medlemmer i somatiske sykehus til at det er ansatt sosionomer i den somatiske kommunale helsetjenesten.
Pasienter har behov for hjelp fra sosionomtjenestene på somatiske sykehus. Likevel går tallet på sykehussosionomer ned. Hvorfor skjer dette?
Fagggruppa er kjent med at ledelsen ved visse sykehus mener at sykehuset ikke skal bruke ressurser på å bistå pasienter og pårørende med å få oppfylt rettigheter og oppfølging fra samarbeidende instanser i førstelinjetjenesten. De mener at det også kan skape urealistiske forventninger til ytelser og tjenester i førstelinja etter samtaler med sykehussosionom, noe som er en ulempe.
Ledelsen er imidlertid positiv til at sykehussosionomer gir psykososial behandling.
Som brukererfaringene fra min hovedoppgave viser, har ikke alle pasienter behov for hjelp fra sosionom. Det ene tilfellet handlet om timing, og pasienten var utskrevet før behovene meldte seg. Her kunne man tenke seg at kommunen ga sosialfaglig hjel
