Sammendrag
Innledning: Pasientsentrert tilnærming er i søkelyset, og det er mye diskusjoner rundt hva begrepet innebærer, hva det betyr for klinisk praksis og hvilke utfordringer en slik tilnærming kan medføre. I denne artikkelen setter jeg søkelyset på hvordan pasienten, som behandlingen er ment å sentreres om, blir forstått som person. Hensikten er å bidra med ny innsikt i hva pasientsentret fysioterapi kan være.
Hoveddel: Med utgangspunkt i Kristevas diskusjon om subjektivitet i den medisinske diskursen og en intervjustudie av fysioterapeuters erfaringer med pasienter med kroniske muskel-skjelettplager, viser jeg til to ulike historier og to motstridende forståelser av pasienten som person i terapeutenes beskrivelser av egen praksis. Den ene historien beskriver behandling som en samhandlende og åpen prosess, hvor pasienten forstås som et singulært, kroppslig og sårbart subjekt i bevegelse. Den andre fortellingen, derimot, referer til behandling som en tidsavgrenset og målrettet intervensjon, og en forståelse av pasienten basert på et idealbilde av den «vellykkede pasienten»; rasjonell, motivert og selvstendig. Ved å trekke inn Mattinglys perspektiv på klinisk praksis og begrepet «terapeutisk emplotment» viser jeg hvordan pasientsentrert fysioterapi kan forstås som en narrativ praksis - en historie under utvikling.
Avslutning: Et ensidig søkelys på resultatmål kan bidra til å underkjenne sentrale og helende aspekter ved fysioterapi; hendelser og øyeblikk hvor pasienten opplever seg selv og egen kropp på nye måter og henter nye krefter til å fortsette på den lange, kronglete og endeløse veien som bedring kan være.
Nøkkelord: pasientsentrert fysioterapi, pasienten som person, narrativ praksis.
Abstact
The patient as a person in patient centered physiotherapy
Introduction: A patient centered approach has gained increased interest, and discussions are raised about the meaning of a patient centered approach in clinical practice. This article focuses on how the patient, which the treatment is centered on, is understood as a person in physiotherapy. The aim is to provide new insight into what patient-centered physiotherapy may be.
Main part: Drawing on Kristeva's discussions on subjectivity in the medical discourse and a previous study of physiotherapists' treatment narratives, the article highlights two conflicting concepts of the individual patient inherent in patient centered care: one the one hand, the patient is seen as a singular, vulnerable, and bodily subject in motion. The treatment is an open process based on interaction and an openness to search for meanings. On the other hand, the person in the center of treatment was defined according to ideal images of the successful patient; a rational, motivated and independent individual. The treatment is seen as a goal-oriented intervention. Drawing on Mattingly's perspectives and the concept of therapeutic emplotment I argue for patient centered physiotherapy as a narrative practice - a story in-the-making. Conclusion: A one-sided focus on treatment outcomes may conceal healing aspects of physiotherapy; moments in which the patient experiences him or herself and his or her body in new ways and gain new strength to continue on the long, tortuous and endless path that recovery may be.
Key words: patient-centered physiotherapy, patient as a person, narrative practice.
Innledning
Kløften mellom helsepersonells perspektiv på sykdom og lidelser og pasientens sykdomserfaringer er mye diskutert, og levende beskrevet i Oliver Sacks' One leg to stand on (1). I denne boka skildrer Sacks, som selv var nevrolog og forfatter, egne rehabiliteringserfaringer etter at han falt og skadet seg på fottur i de norske fjellene. Skaden var ganske omfattende, og resulterte i at Sacks mistet kontakten med det ene benet - han kunne ikke stå, ikke gå, og den fysisk sterke og aktive mannen ble sengeliggende i en lang periode. Skaden ble av helsepersonell definert som en lokal muskellesjon. Selv beskrev Sachs skaden som mye mer omfattende; den rammet ikke bare muskulaturen i beina, men også han som person. Han mistet seg selv. Denne avstanden mellom helsepersonells (inkludert fysioterapeuters) verden og sin egen verden som pasient, går som en rød tråd gjennom hele historien og topper seg ved Sacks avreise fra rehabiliteringssenteret. Da får han tilfeldigvis innblikk i sin egen journal og oppdager at hans rehabiliteringsprosess der blir beskrevet som uten betydelige hendelser - uneventful. «De er sprø, hevder Sacks: They're mad, og videre: Recovery is events, a series of wonderful, unpredictable events or rather advents - the advent of new and unimaginable powers - events, advents. Which are births or re-births (ibid, p. 125).
Medisin og helsefagene blir ofte kritisert for å være mer opptatt av avvik i kroppslige strukturer og organer enn pasientens sykdomserfaringer (2-4). Fra et terapeutperspektiv vil bedring derfor kunne forstås som en biologisk tilhelingsprosess, som i Sacks tilfelle forløp uten dramatikk. Mens kroppsstrukturer og
