Enten eller?
For et snaut halvår siden ble jeg sendt ut som turnusfysioterapeut. Nå er det min oppgave å arbeide med kropp og aktivitet for å fremme god helse hos personer i alle aldre - i ulike livssituasjoner. Dette arbeidet inkluderer også idrettsutøvere. Idrettsutøvere er en gruppe som ikke vektlegges noe særlig i grunnutdanningen. Vi lærer at det er andre som behøver oss mer - noe jeg absolutt kan gå med på. Samtidig behøver det ikke være et «enten eller». Jeg tillater meg derfor nå å rette fokus henimot nettopp denne gruppen. Det er nemlig en kjensgjerning at idrett er viktig for folkehelsa, og at det er vi som «alminnelige» fysioterapeuter i offentlig praksis som møter majoriteten av idrettsutøverne.
De siste årene har jeg som student tilegnet meg variert kunnskap om alt fra treningslære og biomekanikk til kroppsfenomenologi og psykologi. Ifølge læringsutbyttene i studieplanen fra grunnutdanningen vil kunnskap om treningslære ruste oss studenter til å gjenkjenne hvordan kroppen reagerer på ulike typer trening og aktivitet, og hvordan disse skal tilpasses for å fremme kroppens helse og prestasjoner. Bovim & Hollekim-Strand (1) legger til at det forventes at fysioterapeuten skal kunne gi grunnleggende ernæringsråd, i tillegg til grunnleggende ernæringsveiledning i forbindelse med trening og aktivitet. Vi skal med andre ord være rustet til å møte denne gruppen utøvere vi har lest så mye om i media det siste året, de med symptomer på energimangel. For hva gjør vi faktisk når det står en utøver foran oss og beskriver symptomer på RED-S; det være seg med fatigue, dårlig treningsrespons eller tegn på tretthetsbrudd? Og vet vi hvordan vi som fysioterapeuter skal gå frem for å bidra til å forebygge dette helseproblemet blant barn, unge og voksne utenfor toppidretten?
Hvilket ansvar skal vi ta?
I 2018 ble nærmere 35000 idrettsskader registrert i Norge (2). I denne statistikken er barn og unge overrepresentert med skader i kategorien over- og/eller feilbelastningsskader - «en klar indikator på at slike problemstillinger ikke ivaretas godt nok» sier assisterende toppidrettssjef i Olympiatoppen Marit Breivik. I boka Idrettsfysioterapeuten skriver Finn Skårderud at organisert idrett ofte forbundet med omfattende helsefare, og at spiseforstyrrelser er ett av de mest alvorlige eksemplene (3). Skårderud har arbeidet med utøvere med RED-S i en årrekke og han har gjentatte ganger uttrykt særlig bekymring f
