1. Kort historikk
Etterforskere og påtaleansvarlige har gjennom årene merket en jevnt økende tendens til å bli angrepet og kritisert. Metodene varierer etter hva som ønskes oppnådd; fra bruk av de mer perfide bakroms-kanalene, til "oppkjøp" og bruk av trusler og vold. Dette gjelder ikke bare i utviklingsland, men også i vel utviklede rettsstater hvor man forventer mer. For politi og påtalemyndighet må det påregnes betydelige ubehageligheter i tiden som kommer. Ressurssterke personer som er under etterforskning velger taktiske fremgangsmåter med omhu. For rådgiverne er det forbundet med prestisje og høye inntekter å forsvare personer i øverste sosiale lag.
Kritikk rettet mot etterforskere og anklagemyndigheter kan selvsagt være berettiget. Det ligger også i partsprosessens natur at det skal og bør være saklig uenighet om faktum og jus. Men måten kritikken fremføres på, og tendensens retning og styrke, kan ikke forklares med tilfeldigheter, saklig uenighet eller systematiske og stadig hyppigere feil fra myndighetenes side. Av global erfaring blir det ofte støy og media oppmerksomhet ved rettsforfølgning av statsledere, regjeringsmedlemmer og andre personer i ledende offentlige og private stillinger. Da er det særlig viktig å opptre korrekt - ut fra kritikken man vet kommer - uten at det hjelper nevneverdig, hvis tilstrekkelig mye står på spill.
Målsettingen er entydig. Overordnet skal oppmerksomheten trekkes bort fra mistenkte/tiltalte og det tiltalen gjelder, mot etterforskerne/aktoratet og etterforskningen. Formentlig ut fra den tanke at dette skal skape sympatier for anklagde og det han har vært gjennom, samtidig som det skal skapes antipatier mot myndighetene. Det er betydelige forskjeller i metodene som benyttes i demokratier, diktaturer, fattige og rike land. Som ventet er angrepene mest brutale og usiviliserte i diktaturer og udemokratiske stater. Men håndhevende myndigheter i klassiske rettsstater har også merket utviklingen - tilpasset og muliggjort i samsvar med statenes respektive kulturer.
Det er ikke riktig å si at dette bare er et nytt fenomen. Til alle tider og i alle samfunn finnes eksempler på at håndhevende myndigheter har vært kontrollert eller disiplinert av makthaverne og eliten - om noen trår dem for nær. Myndighetenes kamp mot mektige mafiagrupper i Italia, USA m.fl. har en lang og voldelig historie.
Informasjonsteknologien har gitt oss adskillig mer og bedre kunnskap om hva som skjer i samfunnet, men kan også å skjule hva som foregår. I utviklingslandene vet ofte "alle" at det er mye korrupsjon, hvem som står bak storskala-korrupsjonen, og også hvem som er "untouchable." Prangende rikdom utstilles i dagslys, vel vitende om at ingen får tak i kildenes utspring. Et forbruksmønster som går langt over det inntektene skulle tilsi får gå upåaktet. Slik har det trolig vært lenge. "Spillereglene" er kjent for de som tar stillinger i rettsvesenet. Brudd på spillereglene kan medføre alt fra likvidering, til det å bli støtt ut av "det gode selskap".
De siste tiårene har avsløring av de virkelig store skandalesakene økt betraktelig i omfang; både i rike og fattige land - demokratier og diktaturer - med høylytte krav om mottiltak. Det er et tankekors og interessant observasjon at mange av de største avsløringene ikke er avslørt som resultat av myndighetsutøvelse, men er avdekket gjennom varslere, hackere og lekkasjer (Panama-paper, UBS-saken, mm). Det er ikke slik det bør foregå, men selv voldsomme kriminelle volum har gått under myndighetenes radarer - av mange grunner. For makthavere som berøres kan dette bety strafforfølgning der det før var omforent taushet. Offentliggjøring og media-oppmerksomhet har i seg selv betydelig effekt, selv om strafforfølgning fortsatt hører til unntakene.
Det foreligger omfattende kunnskap om metodene som brukes for å skjule korrupsjon, myndighetsmisbruk, økonomisk utroskap, skattesvik m.m. Modus er som regel grunnleggende de samme, med samme grunnleggende mål - å få tilgang til og skjule økonomiske fordeler man ikke har lovlig krav på.
Adskillige innsats nedlegges for å nå målet; skjule bakenforliggende eierskap, reelle overføringer ev midler (hvor transaksjonene reelt kommer fra eller går til, transaksjonenes reelle forretningsmessige innhold, omfattende bruk av interntransaksjoner osv), misbruk av sekretessemekanismer i skatteparadiser, treaty shopping, misbruk av "legal privilege", bruk av digitale og krypterte løsninger, stråmenn, kunstige transaksjonsruter, fiktive selskapsarrangementer osv. Så langt er dette regelmessige noe man gjennom etterforskningsmessige tiltak må forholde seg til.
Media-oppmerksomhet, og spesielt di
