Fysioterapeuten
01.12.2021
Enkelte dager er litt annerledes enn andre. Dagen jeg fikk være med fysioterapeutene på Radiumhospitalet, ble en dag til ettertanke og refleksjon. En dag jeg følte på stolthet.
Stolt av jobben min med å lede et tidsskrift for norske fysioterapeuter. Stolt av norske fysioterapeuter.
Dagen startet forholdsvis rolig. Så rolig det er mulig, med en haug med dedikerte fysioterapeuter rundt et par møtebord. I et rom på Radiumhospitalet. Men etter at de første høflighetsfrasene var unnagjort, og vi hadde fått på blokka hva det er fysioterapeuter som jobber med kreftpasienter egentlig gjør, var det ikke rolig lenger. Jeg er glad jeg hadde løpeskoene på.
For det gikk i hundre. Hele tiden hang jeg og fotografen bak to fysioterapeuter. Opp og ned trapper. Inn på pasientrom. Ut av pasientrom. Inn og ut av heiser. Frem og tilbake fra treningsrommet. Smale ganger. Trange passasjer. Bitte-litt tid til mat. Noe venting. Og så; helt til slutt møtte vi alle kvinner og menn «på dekk». I den store hallen med fantastiske lysekroner. Selves
Gå til medietDagen startet forholdsvis rolig. Så rolig det er mulig, med en haug med dedikerte fysioterapeuter rundt et par møtebord. I et rom på Radiumhospitalet. Men etter at de første høflighetsfrasene var unnagjort, og vi hadde fått på blokka hva det er fysioterapeuter som jobber med kreftpasienter egentlig gjør, var det ikke rolig lenger. Jeg er glad jeg hadde løpeskoene på.
For det gikk i hundre. Hele tiden hang jeg og fotografen bak to fysioterapeuter. Opp og ned trapper. Inn på pasientrom. Ut av pasientrom. Inn og ut av heiser. Frem og tilbake fra treningsrommet. Smale ganger. Trange passasjer. Bitte-litt tid til mat. Noe venting. Og så; helt til slutt møtte vi alle kvinner og menn «på dekk». I den store hallen med fantastiske lysekroner. Selves
