Fagpressenytt

... oktober 2021. Studien er godkjent av Norsk Samfunnsvitenskapelige datatjeneste (NSD) (meldeskjema 412281). Ingen interessekonflikter oppgitt. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Bakgrunn
Norske fysioterapeuter har i en årrekke behandlet pasienter med spiseforstyrrelser, både innen psykisk helsevern, somatiske avdelinger og i privat praksis (1). Det finnes retningslinjer for fysioterapi og spiseforstyrrelser (1). Hensikten er å kvalitetssikre fysioterapitilbudet, og samtidig synliggjøre hva fysioterapeuter kan bidra med til denne pasientgruppen (1). Kroppsbildeforstyrrelser anses som et sentralt symptom knyttet til spiseforstyrrelser (1-5), og er ifølge retningslinjene utgangspunktet for fysioterapi til denne pasientgruppen (1). Definisjonen av begrepet kroppsbilde diskuteres kontinuerlig, og er fortsatt noe uklar (1, 4, 6). Kroppsbilde beskrives ofte som et flerdimensjonalt begrep som består av emosjonelle, kognitive, sosiale og perseptuelle komponenter. Det handler om tilfredshet med egen vekt og utseende, men også estimering og persepsjon av kropp og størrelse (4, 6). Forskning viser at kroppsbildeforstyrrelser anses som en risikofaktor for opprettholdelse og tilbakefall knyttet til spiseforstyrrelser (2-4). Samtidig viser det seg at pasienter med spiseforstyrrelser fortsatt strever med kroppsbildeforstyrrelser etter utskrivelse (1, 3, 6). Enkelte studier har vist lovende resultater av fysioterapi og kroppsorientert behandling rettet mot kroppsbildeforstyrrelser (3-5). Det etterlyses likevel mer forskning på kroppsbildeforstyrrelser for å forbedre behandlingsformene (3-5).
Det finnes lite forskning om spiseforstyrrelser og fysioterapi. En systematisk oversiktsartikkel (7) konkluderte med at spesifikke fysioterapitiltak som aerobic, styrketrening, massasje, yoga og body awareness therapy betraktes som nyttige bidrag i behandling av pasienter med anoreksi og bulimi. Især med tanke på pasientenes kroppsmasseindeks og kroppssammensetning, samt reduksjon av spisepatologi, angst og depressive symptomer (7). De samme forfatterne (8) har også publisert en systematisk oversiktsartikkel som undersøker fysioterapi for pasienter med overspisingslidelser. Alle inkluderte studier i oversiktsartiklene har et kvalitativt design (7, 8). Det er behov for ytterligere forskning som evaluerer spesifikke fysioterapitiltak nærmere når det gjelder individuelt tilpassede behandlingsprogrammer (5, 7, 8). Tiltak som berøring og massasje er spesielt lite redegjort for. Så vidt vi kjenner til finnes det kun én studie som beskriver hvordan berøring brukes innen behandling av denne pasientgruppen (9). Innenfor psykomotorisk fysioterapi som fagfelt finnes lite forskning, men to studier belyser psykomotoriske fysioterapeuters rolle i behandling av spiseforstyrrelser (10, 11). Kolnes beskriver egne erfaringer som psykomotorisk fysioterapeut i møte med pasienter med anoreksi (10). Studien viser at fysioterapeutisk teori og behandling anses som en viktig innsiktskilde for å møte pasientenes utfordringer (10). Børsum & Råheim ser på en psykomotorisk fysioterapeuts rolle i behandling av spiseforstyrrelser gjennom et tverrfaglig perspektiv (11). I det tverrfaglige teamet har psykomotorisk fysioterapi en sentral plass, og den kroppslige innfallsvinkelen innebærer å jobbe med pasientens kjerneproblematikk (11).
Hensikten med denne studien er å innhente erfaringer innenfor psykomotorisk fysioterapi og spiseforstyrrelser knyttet til bruk av berøring i behandling. Vi ønsker også å synliggjøre psykomotoriske fysioterapeuters rolle i behandling av spiseforstyrrelser. Følgende problemstilling ble utarbeidet: «Hvilke erfaringer har psykomotoriske fysioterapeuter med bruk av berøring i behandlingen av pasienter med spiseforstyrrelser? Især med fokus på fysioterapeutenes kroppslige innfallsvinkel, endring av pasientenes kroppsbilde og gode kroppsopplevelser».Teoretisk rammeverk
Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF) ble etablert i perioden 1947-1953 av fysioterapeut Aadel Bülow Hansen og psykiater Trygve Braatøy (12). I NPMF blir kroppen betraktet som en funksjonell og samspillende enhet (12, 13). I praksis betyr det at enhver undersøkelse og behandling omfatter hele kroppen - uavhengig av pasientens plager og symptomer (12, 13). Den psykomotoriske kroppsforståelsen harmonerer med kroppsfenomenologien utformet av filosofen Maurice Merleau-Ponty (13, 14). Fra et kroppsfenomenologisk perspektiv skriver Gretland (14 s. 25) følgende: «som senter for erfaring er den levde kroppen alltid med i vår meningsskapende bakgrunnshorisont». I psykomotorisk behandling spilles det bevisst på at kroppen både uttrykker og regulerer følelser, og utgangspunktet er at kropp og følelser står i et gjensidighetsforhold til hverandre (12). Dersom man unngår å protestere, biter tennene sammen, svelger klumpen i halsen, altså bremser følelsesuttrykket, kan dette medføre forøkning av spenninger i kroppen (12). Gjensidighetsforholdet mellom kropp og følelser betyr videre at å løsne på spenninger og slippe til pusten, medfører at man også gir slipp på tilbakeholdte følelser (12, 13).
I NPMF brukes ulike former for massasje, sansestimulering, bevegelser og øvelser som virkemidler (12, 13). Psykomotorisk massasje omfatter både ulike grep, samt passive tøye- og strekkbevegelser (12, 13). Dersom massasjen skal virke «frigjørende», utføres grepene med fokus på å stimulere til frie strekkbevegelser og få frem et pustesvar i form av et sukk hos pasienten. Massasjen kan også anvendes på tvers av respirasjonsrytmen, og med store utstrykningsgrep for å virke beroligende og dempende. Grepene kan også utføres i et raskt tempo, eller med mer kraft, dersom hensikten er å stimulere til økt kroppskontakt (12). Massasje i NPMF skiller seg fra annen massasje, fordi grepene utføres i henhold til pusten og pasienten