Diabetes
15.06.2021
Sjenert og høylydt. Seriøs og tullete. Lettrørt og lattermild. BJØRNAR ALLGOT er en generalsekretær helt utenom det vanlige. I august går ordspillkongen av med pensjon.
Oppsal, 11. april 2020. Det er en måned siden Norge stengte ned på grunn av korona. Frykten for viruset henger like tungt over landet som de mørkegrå skyene over bydelen sørøst i Oslo. Regnet bøtter ned. Men så, plutselig, rykkes Oppsals beboere ut av tristessen. Jahn Teigens «Optimist» ljomer over nabolaget:
«Optimist, jeg vet det går bra til sist Så lenge jeg lever her, er jeg en optimist Jeg er en optimist»
Effekten lar ikke vente på seg. Forbipasserende får sambatakter, paraplyene jazzer med, og barn i regntøy hopper og danser til rytmen. Fra et vindu lener en mann seg ut og vifter med et flagg.
At det var generalsekretæren i Diabetesforbundet, Bjørnar Allgot, som stod bak stuntet, kommer ikke som noen overraskelse på de som kjenner ham. Likevel må vi spørre:
- Hva fikk deg til å dra musikkanlegg og høyttaler ut i regnværet?
- Jeg har vært speaker i Oppsal arena mange ganger, og tenkte jeg ville prøve å skape litt stemning, på samme måte. I kjelleren hadde jeg en svær høyttaler, så den tok jeg ut og satte på full guffe. Kona mi sa: «Nå driter du deg ut, Bjørnar». «Nei da, jeg vet at folk liker det», sa jeg.
- Skjer det ofte at kona di rister på hodet og blir oppgitt over deg?
- Ja. Og akkurat dette syntes hun var veldig teit. Men det endte med at hun begynte å filme, fordi hun syntes det ble veldig morsomt hun også. Ha ha!
Det ble ikke bare med dette ene stuntet. Utover koronavåren ble lydanlegget hentet ut hver fredag. Etter hvert supplert med en ekstra høyttaler fra Diabetesforbundet, slik at lyden bar ekstra godt.
Episoden er på mange måter betegnende for Bjørnar Allgot. Han er ikke redd for verken å synes eller høres, og skrur ofte på volumet når diabetessaken skal fremmes. Samtidig er han opptatt av hvordan folk har det, når det røyner på i livet. Og da gjør han gjerne en ekstra innsats for å få opp stemninga.
- Jeg var jo redd selv. Veldig redd. Redd for både meg og alle jeg kjenner. Så tenkte jeg at det jeg i hvert fall kunne gjøre, var å sette på litt musikk. Alle satt jo hjemme, ingen gjorde noen ting. Så da var det om å gjøre å få det så høyt at det ljomet over hele Oppsal. Det var en nabo som gikk tur med hunden i Østmarka, som hørte musikken og sa «Det er Bjørnar!»
FIKK DIABETES 17 ÅR GAMMEL
Bjørnar Allgot var 17 år gammel da han satt på legens kontor og fikk vite at han hadde sukkersyke, som det het den gangen.
- Den første reaksjonen var sjokk. Ikke sinne. Jeg var 17 år, vant til å trene fem ganger i uka, jeg skulle ta lappen ... Jeg tenkte mye på hvordan livet mitt kom til å bli.
Følelsene stengte han inne. Den ellers så åpne 17-åringen fortalte ingen om hvordan han hadde det.
- Jeg visste at mora mi var så lei seg. Jeg hørte hun grein da jeg gikk og la meg. Og da ville ikke jeg si at jeg var lei meg, jeg også. Jeg ville ikke belaste henne med det. Jeg har tenkt på det i ettertid, at jeg lukket igjen. Og så var jeg litt sånn «dette skal jeg greie». Jeg var vant til å fikse ting, jeg var brukbar i fotball og håndball, jeg fi
Gå til mediet«Optimist, jeg vet det går bra til sist Så lenge jeg lever her, er jeg en optimist Jeg er en optimist»
Effekten lar ikke vente på seg. Forbipasserende får sambatakter, paraplyene jazzer med, og barn i regntøy hopper og danser til rytmen. Fra et vindu lener en mann seg ut og vifter med et flagg.
At det var generalsekretæren i Diabetesforbundet, Bjørnar Allgot, som stod bak stuntet, kommer ikke som noen overraskelse på de som kjenner ham. Likevel må vi spørre:
- Hva fikk deg til å dra musikkanlegg og høyttaler ut i regnværet?
- Jeg har vært speaker i Oppsal arena mange ganger, og tenkte jeg ville prøve å skape litt stemning, på samme måte. I kjelleren hadde jeg en svær høyttaler, så den tok jeg ut og satte på full guffe. Kona mi sa: «Nå driter du deg ut, Bjørnar». «Nei da, jeg vet at folk liker det», sa jeg.
- Skjer det ofte at kona di rister på hodet og blir oppgitt over deg?
- Ja. Og akkurat dette syntes hun var veldig teit. Men det endte med at hun begynte å filme, fordi hun syntes det ble veldig morsomt hun også. Ha ha!
Det ble ikke bare med dette ene stuntet. Utover koronavåren ble lydanlegget hentet ut hver fredag. Etter hvert supplert med en ekstra høyttaler fra Diabetesforbundet, slik at lyden bar ekstra godt.
Episoden er på mange måter betegnende for Bjørnar Allgot. Han er ikke redd for verken å synes eller høres, og skrur ofte på volumet når diabetessaken skal fremmes. Samtidig er han opptatt av hvordan folk har det, når det røyner på i livet. Og da gjør han gjerne en ekstra innsats for å få opp stemninga.
- Jeg var jo redd selv. Veldig redd. Redd for både meg og alle jeg kjenner. Så tenkte jeg at det jeg i hvert fall kunne gjøre, var å sette på litt musikk. Alle satt jo hjemme, ingen gjorde noen ting. Så da var det om å gjøre å få det så høyt at det ljomet over hele Oppsal. Det var en nabo som gikk tur med hunden i Østmarka, som hørte musikken og sa «Det er Bjørnar!»
FIKK DIABETES 17 ÅR GAMMEL
Bjørnar Allgot var 17 år gammel da han satt på legens kontor og fikk vite at han hadde sukkersyke, som det het den gangen.
- Den første reaksjonen var sjokk. Ikke sinne. Jeg var 17 år, vant til å trene fem ganger i uka, jeg skulle ta lappen ... Jeg tenkte mye på hvordan livet mitt kom til å bli.
Følelsene stengte han inne. Den ellers så åpne 17-åringen fortalte ingen om hvordan han hadde det.
- Jeg visste at mora mi var så lei seg. Jeg hørte hun grein da jeg gikk og la meg. Og da ville ikke jeg si at jeg var lei meg, jeg også. Jeg ville ikke belaste henne med det. Jeg har tenkt på det i ettertid, at jeg lukket igjen. Og så var jeg litt sånn «dette skal jeg greie». Jeg var vant til å fikse ting, jeg var brukbar i fotball og håndball, jeg fi