Illustrasjon: Anna Fiske
Metodiske tilnærminger som det oftest snakkes om i Nav i dag er motiverende intervju (MI) og løsningsfokusert tilnærming (LØFT). Slik jeg ser det er begge tilnærmingsmåtene preget av samme grunnholdning i møte med brukerne. Brukeren betraktes som ekspert på seg selv og eget liv, og hjelperen viser gjennom denne holdningen respekt for brukerens selvbestemmelse og tiltro til hans evne til å finne løsning på sin livssituasjon (Barth og Näsholm 2007, DeJong og Berg 2005).
Disse to tilnærmingsmåtene står i kontrast til en mer tradisjonell problemløsende tilnærmingsmåte som har preget hjelpeapparatet, også Nav. Brukeren blir et objekt, mens hjelperen ofte blir ekspert på brukerens liv. Skifte av fokus fra problemløsende til løsningsfokusert tilnærming blir flere steder i faglitteraturen betegnet som et paradigmeskifte (DeJong og Berg 2005, Haaland 2005, Schjødt og Egeland 1989).
Den problemløsende tilnærmingen har trekk fra den medisinske modellen der diagnose og behandling uløselig er knyttet sammen (DeJong og Berg 2005).
Man mener at det er mulig å oppnå en objektiv forståelse av mennesket, at mennesket har en indre kjerne som det utvikler og fungerer ut fra, og at problemer er objektivt virkelige (Ulleberg 2004). En konsekvens av denne tankemåten innen hjelpeprofesjoner er at det er personen som er problemet (Lundby 2009).
Dette står i kontrast til postmodernismens syn på mennesket der mennesket er i kontinuerlig bevegelse og endring, og har evne til å tilpasse seg ulike kontekster. Dette medfører også en dynamisk problemforståelse.
I den medisinske modellen antar man at hjelper må finne ut hvilke problemer brukeren har før han kan hjelpe brukeren. Det antas at det er sammenheng mellom problem og løsning, og at det foreligger et lineært forhold mellom årsak og virkning.
Tror på vitenskapen
Tiltro til vitenskapelig ekspertise er sentralt i den medisinske modellen, og ulike problemer krever ulike løsninger basert på forskning. Det medfører at brukere med samme problemer blir tilbudt tilnærmet samme type løsning (DeJong og Berg 2005).
I følge DeJong og Berg (ibid.) har problemløsende tilnærming vært det dominerende paradigmet innen mange ulike praksisfelt i hjelpeapparatet, ikke bare det medisinske. En problemløsende tilnærmingsmåte kjennetegnes ved at problemets hvem, hva, når, hvor og hvordan står i fokus. Det er fokus på problemer, negative følelser, feiltrinn og årsaker. På bakgrunn av den informasjon som brukeren gir, og ut fra hjelperens egen forståelse av brukerens problem, finner hjelperen egnede tiltak og løsninger for å bringe brukeren ut av denne situasjonen (ibid.).
Hjelperen blir i denne tilnærmingsmåten ekspert på brukerens liv og foreslår nødvendige tiltak ut fra den informasjon han har fått fra brukeren. Seikkula (Andersen 2005) kaller slike samtaler monologiske, det vil si at samtalene foregår på hjelperens premisser og ut fra hjelperens forståelsesramme. Motpolen er dialogiske samtaler, hvor alle de tilstedeværendes perspektiv tas med (ibid.).
Ser på hva som virker
Løsningsfokusert tilnærming (LØFT) er en hyppig brukt tilnærmingsmåte i sosialt arbeid i mange land (Johnsen og Torsteinsson 2012). Steven de Shazer (1940-2005) og Insoo Kim Berg (1934-2007) regn
