Lønnsgapet mellom finans og industri, og forskjellene i verdiskapning, øker for hvert år. Men det er industrien som styrer nivået i lønnsoppgjørene. I norsk lønnsfastsettelse følger vi den såkalte frontfagsmodellen, som skal sikre at konkurranseutsatt industri ikke pådrar seg lønnskostnader som skader konkurransekraften mot utlandet. En liten, men åpen økonomi som den norske må passe seg.
Industrien forhandler først, og resultatet av forhandlingene i disse frontfagene styrer nivået i forhandlingene som følger i andre bransjer. Det er bred enighet om at denne systematiske styringen blant annet bidrar til full sysselsetting.
ULIKHETEN SKAPER KONFLIKT
For en bransje som norsk finansnæring er resultatet imidlertid større ulikhet.
- Lønnsmottagernes andel av verdiskapningen går ned, eiernes går opp, sier sjeføkonom Sven Eide i Finansforbundet.
I 2015 publiserte Senter for lønnsdannelse rapporten Frontfagsmodellen i fortid, nåtid og fremtid. Der beskriver de to forskerne Roger Bjørnstad og Ragnar Nymoen lønnsutviklingen i finans som «en kraftig forrykning i inntektsfordelingen mellom eiere og arbeidstakere».
Kompetanseskiftet må ikke minske rommet for lønnsveksten for de eksisterende ansatte
Utviklingen må ifølge forskerne ses i lys av at næringen har hatt en sterkere vekst enn øvrige næringer i Fastlands-Norge, samtidig som lønnsveksten har blitt holdt tilbake av lønnsveksten fra frontfaget. Rapporten regner med høyere konfliktnivå i forhandlinger i finans fremover «dersom bare en part får økonomiske gevinster fra den ekstraordinære inntektsveksten i næringen».
«Dersom det kommer mange konflikter i de superlønnsomme næringene, og Rikslønnsnemnda opprettholder prinsippet o