Paul Solberg, PhD. fagansvarlig styrke ved Olympiatoppen, Norges Idrettsforbund. Førsteamanuensis II ved Høyskolen i Kristiania.
Denne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 8.juni 2022. Ingen interessekonflikter oppgitt.
Sammendrag
Introduksjon: Kjernemuskeltrening, eller «core training», har en stor plass i treningsprogrammet til mange, fra mosjonisten til eliteutøveren. Men virker denne treningen som tiltenkt?
Hoveddel: I denne artikkelen stiller vi oss kritiske til antagelser om at kjernemuskeltrening gir økt prestasjon i idrett, samtidig som det virker skadeforebyggende. Ved litteraturgjennomgang og bruk av våre erfaringer fra toppidrett, stiller vi spørsmålstegn ved det teoretiske rammeverket og dokumentasjon til effekten av denne type trening, særlig for idrettsutøvere.
Avslutning: Kjernemuskeltrening er ikke en definert treningsform eller -metode, det er simpelthen trening av en gruppe muskler. Kjernemuskeltrening har etter vår oppfatning blitt tildelt alt for stor betydning for idrettsutøvere på alle nivåer, både som skadeforebyggende- og prestasjonsfremmende tiltak.
Nøkkelord: Buk- og ryggmuskler, idrettsutøver, idrettsprestasjon, skadeforebygging.
Abstract
Core training promises more than it can hold: A review of current literature and practical experience
Introduction: Core training has a significant place in the training program of many athletes, from the recreational exerciser to the elite athlete. But does core training work as intended?
Main section: In this article, the authors are critical to the assumptions that core training improves sports performance, while concurrently preventing injuries. Through a literature review and our experiences from working with elite athletes, we question the theoretical framework and documentation of the effects of this type of training, especially for athletes.
Summary: Core training is not a defined nor specific training method; it is simply training of a group of muscles. In our opinion, core training has been given far too much importance for athletes at all levels, both as injury prevention and performance-enhancing measures.
Keywords: Abdominal and back muscles, athletes, sports performance, injury prevention.
Introduksjon
Hva er kjernemuskeltrening? - i historisk perspektiv
Kjernemuskeltrening, eller «core training», er helt enkelt trening av musklene rundt (og i) ryggsøylen og bekkenet, inkludert bekkenbunnen og diafragma. Disse musklene har opplagt - bevisst eller ubevisst - blitt trent med ulike øvelser så lenge trening har vært et begrep. I nyere tid har imidlertid kjernemuskeltrening blitt et konsept og i praksis en treningsform.
Kjernemuskeltrening har røtter i en studie av Bartelink [1], som omhandlet hvordan intra-abdominalt trykk kan avlaste mellomvirvelskivene under tunge løft. Bruken av ordet «core» (kjerne) synes i denne sammenheng å ha utspring fra en bok av Bob Gajda og Richard Dominguez utgitt i 1982 («Total Body Training»). Det er likevel Anders Bergmarks klassiske arbeid fra 1989 som danner selve grunnmuren i konseptet om kjernemuskeltrening. Selv om Bergmark ikke nevnte ordet «core», beskrev han ryggsøylens stabilitet og klassifiserte musklene rundt lumbalcolumna som «lokale» (dype) og «globale» [2]. Med dette utgangspunktet oppstod det to «kjernemuskel-skoler», en som fokuserte på de lokale musklene, særlig m. transversus abdominis og mm. multifidi, mens den andre også inkluderte de globale musklene, som m. rectus abdominis og m. obliquus externus abdominis.
Betydningen av kjernemuskler og -trening ble deretter aktualisert av San Francisco Spine Institute og Manohar Panjabi ved Yale-universitetet [3, 4] på starten 90-tallet, og ytterligere akselerert av Paul Hodges og medarbeidere ved Universitetet i Queensland i Australia (se blant annet: [5-9]).
Det australske miljøet rundt Paul Hodges (og særlig Carolyn Richardson) studerte m. transversus abdominis og mm. multifidi med (intramuskulær) elektromyografi (EMG). Det viktigste funnet var at personer med ryggplager hadde en forsinkelse (~50 ms) i aktiveringen av disse dype, lokale kjernemusklene ved enkle arm- og beinbevegelser. Forskerne tolket funnene som at ryggplagene skyldtes ustabilitet i ryggen. Dette ledet til «korsett-hypotesen» og at «abdominal hollowing» - det vil si å trekke inn navlen - ble en strategi for å lære å aktivere de dype musklene, og videre et sentralt prinsipp i kjernemuskeltrening [10].
I samme tidsrom, fra slutten av 1980-tallet, gjennomførte Stuart McGill og medarbeidere ved University of Waterloo i Canada en rekke studier på ryggsøylens mekanikk og funksjon [11-13]. Det synes verdt å nevne at McGill og medarbeidere benyttet grisenakker i flere av sine mekanistiske studier. Grisenakker skal angivelig likne vår lumbalcolumna [14]. Basert på sine observasjoner frontet McGill og medarbeidere «abdominal bracing», som betyr å bruke «alle» kjernemusklene til å stabilisere ryggsøylen [15]. Denne strategien innebærer altså at både lokale og globale muskler bidrar i en ko-kontraksjon. «Planke»-øvelser, hvis opprinnelse av mange tilskrives Joseph Pilates, ble en praktisk konkretisering av teorien. McGill og medarbeidere mente at ryggsøylen var sårbar for og ville slites ut med gjentatte bevegelser, og motgiften var å stive av ryggen for å skape stabilitet. Dette resonerer med teorien om den nøytrale ryggsøyle-sonen («netural zone») introdusert av Panjabi [3, 4]: Tanken her er at ryggen skånes ved å holde ryggsøylen i en nøytral (midt-) posisjon under bevegelser, som å løfte en tung gjenstand fra bakken.
Tankesettet til McGill og medarbeidere gjorde at mange styrketreningsøvelser ble ansett som direkte skadelige for ryggen. Øvelser som «sit-ups» og «The roman chair back extension» (ryggløft/-hev) ble frarådet og knyttet til ryggplager [16]. Oss bekjent, finnes det ikke holdepunkter for at dette medfører riktighet.
Konseptet om kjernemuskeltrening utviklet seg fra behandling og rehabilitering av rygglidelser til å inkludere skadeforebygging og bedring av idrettsprestasjoner. På starten av 2000-tallet forekom det en eksplosiv økning i vitenskapelige artikler om kjernemuskeltrening for idrettsutøvere [17, 18]. Satt litt på spissen ble kjernemusklene på dette tidspunktet ansett som begrensende for å mestre nær sagt alle bevegelser og teknikker.
Kjernemusklene sørger utvilsomt for kraftoverføring mellom under- og overkropp, og særlig gjennom det som betegnes som «serape»-effekten ved aksial rotasjon. Serape-effekten illustreres som et diagonalt belte som krysser i buk-/ bekkenhøyde, og bygger blant annet på arbeidene til Vleeming og medarbeidere [19]. De skrå bukmusklene (mm. obliqui abdominis) og andre muskler som kan rotere ryggsøylen, er derfor særlig viktige i kast-, slag- og spark-bevegelser [20, 21]. Spørsmålet er imidlertid om typisk kjernemuskeltrening er nødvendig eller riktig trening for utviklingen og prestasjonen i disse bevegelsene? Eller gir kast-, slag- og spark-bevegelser i seg selv den nødvendige treningen av involverte kjernemuskler? Vi kommer tilbake til dette under.
Olympiat
