Alvoret bak var større. I tiden frem mot fusjonen mellom Høgskolen i Oslo (HiO) og Høgskolen i Akershus, som ble gjennomført i 2011, var det stor uro. Motstanden mot fusjonen var sterk, særlig ved Høgskolen i Oslo, men også til en viss grad i Akershus. I Oslo varte den imidlertid i mange år. Debatten var både betent, sammensatt og splittende. De som var motstandere, eller skeptiske til fusjonen, mente også at ledelsen opptrådte autoritært og udemokratisk. Tilhengerne mente det ikke var noe i veien med demokratiet ved HiO i det hele tatt. Både tilhengere og motstandere brukte planene om universitetsstatus som argument for sitt syn. Jan Messel beskriver denne striden kort i sin OsloMet-historie, og nevner blant annet at det utviklet seg til underskriftsaksjoner, løpeseddelaksjoner og «dramatiske iscenesettelser».
Ikke minst gikk det hardt for seg på den daværende hjemmesiden til HiO. Noen av innleggene reagerte ledelsen så sterkt på at den valgte å stenge ned hele kommentarfeltet. Uroen ble ikke mindre av at det eneste institusjonsdekkende debattforumet ble borte vekk - og med nedstengningen forsvant også en viktig informasjonskanal. Noe måtte gjøres. Leser man i boken til Messel, får man dessuten inntrykk av at OsloMets historie er en eneste lang fusjon. Det hadde med andre ord vært grunnlag for heftig debatt før. De som hadde fartstid ved skolen tilbake til 1990-tallet, kunne dermed fortelle at det hadde vært etterlyst en uavhengig debattkanal i alle år.
Ut fra det vi vet i dag, tyder det meste på at ideen om å gjøre alvor av dette kom fra daværende kommunikasjonsdirektør Anne Christel Johnsgaard. Under Khronos tiårs jubileumsfest 20. april 2023 fortalte hun om hvordan hun, da hun tiltrådte høsten 2011, stusset på alle reaksjonene mot at kommentarfeltet på nettsidene var stengt. Det måtte finnes bedre egnede steder for debatt enn hjemmesidene til en høgskole. I februar 2012 besluttet skolens styre å etablere en egen nett
