Det er knapt et tema i bistands- og utviklingsdebatten hvor frontene er skarpere og konfliktene større enn i spørsmål om naturvern. Ulike interesser og verdier kolliderer om hvordan vern bør skje og hvilke prioriteringer som bør være avgjørende. Fakta er også omstridt.
På den ene siden presenterer naturvernorganisasjoner, bistandsytere og turistindustri tiltak for å verne natur i det Globale Sør som vellykkede. Ikke bare vernes neshorn og elefanter ved opprettelse av nasjonalparker og andre verneområder, men lokalbefolkningen får også store fordeler ved at økt turisme fører til fordeling av inntekter lokalt og skaping av arbeidsplasser.
På den andre siden har aktivister for menneskerettigheter og urfolk samt en del forskere kritisert naturvernet for å være nykolonialistisk og en form for grønt jordran med minimale sosiale og økonomiske gevinster for folk som blir berørt. I tillegg konkluderer noen forskere basert på empiriske casestudier at det har skjedd en militarisering av naturvernet de siste årene med økt bruk av vold inkludert drap på folk som mistenkes for krypskyting. I spesielt mitt eget fagfelt, politisk økologi, har kritikken av naturvern vært sterk og økende internasjonalt de siste 10-15 årene.
Urettferdig naturvern vil feile
Jeg tilhører altså kritikerne av hvordan naturvern i Afrika foregår i praksis. Dette er basert på min egen forskning samt internasjonal forskning innen politisk økologi, som etterhvert er blitt svært omfattende. Det betyr ikke at jeg er imot naturvern, noe jeg har skjønt at enkelte tror.
Snarere tvert imot. Jeg er overbevist om at et naturvern
