NNN-arbeideren
04.02.2022
Anne var redd for å bli voldtatt hver dag hun møtte på jobb. Nå roper hun varsku om ukultur i fiskeindustrien. - Industrien må ta et oppgjør med seg selv. Jeg er sikker på at mange har hatt lignende opplevelser.
Nei. Jeg vil ikke. Anne gjentar ordene. Nei. Jeg er ikke interessert. Oppmerksomheten stopper ikke. Verken på festen eller på jobben dagene etterpå. Blikkene svir. «Tilfeldige» berøringer. Det stopper aldri.
FRA EVENTYR TIL MARERITT
Det skulle være et nytt kapittel i livet. En mulighet til fast jobb og sikker inntekt, etter at drømmen om å bli kokk forsvant med manglende læreplass. Anne fullførte folkehøyskole og hadde diverse strøjobber, før denne muligheten til fast jobb bød seg hos Salmar på Frøya. Dette gigantiske oppdretts- og slakteanlegget på øya ved havgapet sør i Trøndelag.
- Fra vikarjobb til 100 prosent fast stilling med brukbar lønn. Hva hadde jeg å tape på å prøve? sier Anne, som tok mot til seg og flytta fra en annen del av landet. Nå skulle hun endelig klare seg selv.
Og de to første ukene trivdes hun på jobb. Det var felles introduksjon med flere nye, og hun hadde en fadder som tok vare på henne under oppstarten.
Men det snudde fort. Mens de andre hun hadde opplæring med, forsvant til andre deler av produksjonen, endte hun opp på fileteringsavdelinga. Etter hvert ble hun den eneste norske jenta på sitt team.
Jobben var fysisk slitsom, arbeidsoppgavene trivdes hun likevel helt greit med. Men det var vanskelig å komme inn i miljøet. Arbeidsspråket var engelsk, mens kollegaene gjerne snakket seg mellom på sine respektive språk. Og så fort det var spisepause, endte det med at alle på arbeidslaget fordelte seg etter nasjonalitet.
Det var kanskje ikke drømmejobben, men alt dette var greit nok, som hun sier. Det snudde derimot fort.
BLIKK OG BERØRINGER
Det var på en fest hos en kjenning den uønska oppmerksomheten starta. E
Les opprinnelig artikkelFRA EVENTYR TIL MARERITT
Det skulle være et nytt kapittel i livet. En mulighet til fast jobb og sikker inntekt, etter at drømmen om å bli kokk forsvant med manglende læreplass. Anne fullførte folkehøyskole og hadde diverse strøjobber, før denne muligheten til fast jobb bød seg hos Salmar på Frøya. Dette gigantiske oppdretts- og slakteanlegget på øya ved havgapet sør i Trøndelag.
- Fra vikarjobb til 100 prosent fast stilling med brukbar lønn. Hva hadde jeg å tape på å prøve? sier Anne, som tok mot til seg og flytta fra en annen del av landet. Nå skulle hun endelig klare seg selv.
Og de to første ukene trivdes hun på jobb. Det var felles introduksjon med flere nye, og hun hadde en fadder som tok vare på henne under oppstarten.
Men det snudde fort. Mens de andre hun hadde opplæring med, forsvant til andre deler av produksjonen, endte hun opp på fileteringsavdelinga. Etter hvert ble hun den eneste norske jenta på sitt team.
Jobben var fysisk slitsom, arbeidsoppgavene trivdes hun likevel helt greit med. Men det var vanskelig å komme inn i miljøet. Arbeidsspråket var engelsk, mens kollegaene gjerne snakket seg mellom på sine respektive språk. Og så fort det var spisepause, endte det med at alle på arbeidslaget fordelte seg etter nasjonalitet.
Det var kanskje ikke drømmejobben, men alt dette var greit nok, som hun sier. Det snudde derimot fort.
BLIKK OG BERØRINGER
Det var på en fest hos en kjenning den uønska oppmerksomheten starta. E
