Stortingsmeldingen Utdanning for velferd (Meld.st. 13 (2011-2012) summerte utfordringene for helse- og sosialfaglige utdanninger på flere områder, og påpekte blant annet behovet for bedre og bredere kompetanse i grunnutdanningene, endringer for å følge opp nye kompetansebehov og behov for økt flerkulturell forståelse.
Meldingen ga føringer om økt tverrfaglig kompetanse og om samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet, og drøftet også krav om endringer i organisering og struktur. Regjeringen foreslår nå store strukturelle og geografiske endringer, som å nedlegge små institusjoner og slå sammen høgskoler og universiteter, med store konsekvenser spesielt i Nord-Norge og på Vestlandet
Forholdet mellom praksis og teori er en gammel debatt: Fra praksisfeltet kritiseres at studentene får praksis-sjokk etter endt utdanning. Finnes det forskning på om praksis-sjokket er en myte eller om det stemmer?
Hvordan er forholdet mellom teoretisk og praktisk kunnskap, og hvordan bør det være? Skal fagutvikling og læring i hovedsak foregå ved overføring av kunnskap gjennom mester-svenn-læring i praksisfeltet, ved universiteter og høyskoler, eller i samarbeid mellom praksis og akademia? I dag foregår det mange forsøk og forskning om utvikling av nye samarbeidsformer mellom disse arenaene.
I høst kom boka Profesjonshistorier, redigert av Rune Slagstad og Jan Messel. På boklanseringen sa Slagstad at boka er et forsvar for fagligheten, men at han mener det «for få som verdsetter en kort og praksisnær utdanning.» Invitert kommentator Lena Lindgren, samfunnsredaktør i Morgenbladet uttalte: «Vi har for mange kloke hoder og for få sterke hender».
Gir en treårig bachelorutdanning tilstrekkelig kompetanse for arbeid innenfor de kompliserte fagområdene i barnevernet, i Nav, i tjenester for psykisk helse og rus eller i omsorgen for personer med utviklingshemning? Vi tr
