Økonomisk utvikling
Afrika sør for Sahara hadde relativt god økonomisk utvikling de første tiårene etter 1960, mens 1980- og 1990-tallet langt på vei ble tapte tiår med fall i bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger og gjeldskrise. Fra 2000 var det ny økonomisk oppgang knyttet til høye råvarepriser. Omkring 2015, samme år som bærekraftsmålene (SDG) ble vedtatt, begynte en ny periode med svak utvikling og etter hvert fall i BNP per innbygger. Figur 1 viser utviklingen.
Figur 1. Årlig prosentvis vekst i BNP per innbygger Afrika sør for Sahara - tre års glidende gjennomsnitt
Til tross for høy vekst i en del land, som Etiopia, ventes mesteparten av den økonomiske veksten framover å bli spist opp av befolkningsvekst på 2 prosent årlig. BNP-veksten per innbygger anslås nå til ca. 1 prosent årlig de nærmeste årene.
Land i Øst-Asia og flere land i Sørøst-Asia har hatt en langt mer positiv økonomisk utvikling og deler mange likhetstrekk i prioriteringer. Landene har på ulike tidspunkter, ofte etter langvarig stagnasjon, lagt om politikken i en retning som har gitt høy økonomisk vekst.
Figur 2. viser utviklingen i BNP per innbygger i ulike regioner i perioden 1960-2017. I 1960 var BNP per innbygger rundt 1000 USD i Afrika sør for Sahara, Sør-Korea og Sørøst-Asia. Kina lå betydelig lavere enn dette. Nå er nivået i Afrika sør for Sahara 1 700 USD, i Sør-Korea 26 000 USD (som Spania) og Sørøst-Asia og Kina drøyt 7 000 USD per innbygger. Kina la om utviklingsstrategien i 1978 og passerte BNP per innbygger i Afrika sør for Sahara i 1995.
Figur 2. BNP per innbygger 1960-2017, faste USD (2010)
Historiske og geografiske forhold
På 1960-tallet var det optimisme på vegne av Afrika. Avkoloniseringen var i gang, og regionen hadde store naturressurser. Asia ble sett på som problemet, med små ressurser. I Kina døde millioner av sult. Nå vet vi imidlertid at store naturressurser, som mange afrikanske land hadde, sammen med svakt styresett ofte er en forbannelse. Det gir kamp om ressursene, snarere enn fokus på økonomisk vekst.
I Øst-Asia la gode forhold for risdyrking grunnlag for høy befolkningstetthet og keiserriker, som i hundrevis av år bidro til integrering, felles språk, kultur og styringstradisjoner. Beliggenheten ved havet fremmet handel.
Dårligere muligheter for landbruk i Afrika sør for Sahara bidro til lav befolkningstetthet og små stammesamfunn. Slavehandelen virket også negativt. Kolonigrensene brakte ulike stammer og språk sammen i land med stor etnisk-språklig oppdeling. Mange land ble preget av indre konflikter, svake stater og dårlig økonomisk politikk.
I Japan, Korea og Taiwan (Kina) ble godseierne ekspropriert rundt 1950. De mistet innflytelse og de nye familiebrukene var effektive og ga bøndene økte inntekter. Kina og Vietnam fikk familiebruk på 1980-tallet. Manglende jordreform og godseiernes sterke posisjon har medvirket til svak utvikling i Latin-Amerika og Sør-Asia.
Mangel på industrialisering
For de fleste land har industrialisering vært veien til høy økonomisk vekst over tid. Produktivitetsveksten i industrien i fattige land er høyere enn i industrien i rike land og bidrar til økonomisk opphenting. Produktivitetsveksten i industrien er også høyere enn i andre næringer i utviklingsland.
I utviklingsland er produktiviteten (verdiskaping per sysselsatt) i industri ofte fire ganger høyere enn i landbruket. Å flytte 1 prosent av befolkningen inn i industri og tilknyttete næringer, øker dermed BNP med 3 prosentpoeng. Vekstbidraget til BNP fra overflytting og produktivitetsvekst i industrien har årlig vært 4-5 prosentpoeng i mange land i Øst-Asia.
Fram til 1980-tallet satset mange utviklingsland på å erstatte import av industrivarer med hjemmeproduksjon (importsubstitusjon) bak høye tollmurer. Mangel på konkurranse ga ofte ineffektivitet.
Økonomier i Øst-Asia hadde lite eksportinntekter fra naturressurser og la på ulike tidspunkt om til eksport av arbeidsintensive industriproduk
