Fysioterapeuten
02.06.2021
En vitenskapsteoretisk studie av et folkehelseprosjekt i barnehager viser at begreper som sosial ulikhet i helse' og evidensbasert' kan virke legitimerende på livsstilrettede folkehelsetiltak. Prosjektets resultater står likevel ikke nødvendigvis i forhold til den uttalte hensikten.
... Kronikkforfatteren etterlyser et rom for å diskutere kunnskapens begrensninger, og spør hvilke forutsetninger kritisk refleksivitet har i folkehelsefeltet. I februar 2020 disputerte jeg for doktorgraden i vitenskapsteori med en avhandling som undersøker livsstilintervensjon som kunnskapspraksiser, altså som realisering av folkehelsekunnskap og -politikk i velferdsstaten (1). Avhandlingen er hovedsakelig et diskursanalytisk arbeid som ser nærmere på et konkret folkehelseprosjekt i barnehager i Groruddalen gjennom nærlesninger av prosjektrapporter, politisk forankring (som strategidokumenter, stortingsmeldinger og evalueringer), samt prosjektets evidensgrunnlag.
Faglig kunnskap kommer med visse begrensninger. Alltid. Derfor er vitenskapsteoretisk forskning opptatt av
refleksivitet i kunnskapspraksiser - altså i hvilken grad og på hvilken måte kunnskapens begrensninger imøtegås og anerkjennes innad i ulike fagfelt. Etter å ha arbeidet med avhandlingen, sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar når det gjelder refleksivitetens rolle og forutsetninger i folkehelsefeltet.
For å vise hvorfor og på hvilken måte slike spørsmål er relevante, må jeg ta noen skritt tilbake, og begynne med begynnelsen.
Folkehelseprosjekt i barnehager
Avhandlingen tar utgangspunkt i en konkret folkehelseintervensjon: «Folkehelseprosjekt i barnehager», som ble gjennomført som pilotprosjekt ved tre barnehager i Groruddalen i Oslo i 2013 (2), og rullet ut i større skala under tittelen «Helsefremmende praksis i barnehager og skoler i Groruddalen» i 2017 (3). Prosjektet er forankret i det overordnede tverrsektorielle områdeløftprosjektet Groruddalssatsingen som inntar et helhetsperspektiv for å bekjempe sosiale forskjeller i levekår og helse. Formålet med intervensjonen som avhandlingen tar for seg var å forbedre kosthold og fysisk aktivitet i barnehager: å etablere gode vaner fra tidlig alder. Det er bred enighet i feltet om at tidlig intervensjon er et sentralt virkemiddel.
Når det gjaldt kosthold, var målet at barna skulle spise i henhold til norske kostholdsråd, med fokus på å begrense sukkerinntak. Prosjektet var særlig opptatt av kompetanseheving hos ansatte og foreldre. Det ble utarbeidet retningslinjer for medbrakt mat og for innkjøp til og utarbeidelse av månedsmenyer i barnehagene. Det var et uttalt mål at barnas kosthold skulle forbedres ikke bare i barnehagene, men også i hjemmene. For å forbedre aktivitetsnivået ble det foretatt målinger med akselerometer for å sikre at alle barn oppfylte anbefalingen om 60 minutter moderat til intensiv aktivitet hver dag. Prosjektet ble fremhevet som en suksess i evalueringsrapporter og programbeskrivelser for videre arbeid i Groruddalen.
Det er viktig å understreke at jeg ikke har evaluert denne intervensjonen som folkehelseekspert. Jeg har brukt intervensjonen som case i en vitenskapsteoretisk studie for å se nærmere på forholdet mellom folkehelsekunnskap, -politikk og -praksis i velferdsstaten.
Et evidensbas
Gå til medietFaglig kunnskap kommer med visse begrensninger. Alltid. Derfor er vitenskapsteoretisk forskning opptatt av
refleksivitet i kunnskapspraksiser - altså i hvilken grad og på hvilken måte kunnskapens begrensninger imøtegås og anerkjennes innad i ulike fagfelt. Etter å ha arbeidet med avhandlingen, sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar når det gjelder refleksivitetens rolle og forutsetninger i folkehelsefeltet.
For å vise hvorfor og på hvilken måte slike spørsmål er relevante, må jeg ta noen skritt tilbake, og begynne med begynnelsen.
Folkehelseprosjekt i barnehager
Avhandlingen tar utgangspunkt i en konkret folkehelseintervensjon: «Folkehelseprosjekt i barnehager», som ble gjennomført som pilotprosjekt ved tre barnehager i Groruddalen i Oslo i 2013 (2), og rullet ut i større skala under tittelen «Helsefremmende praksis i barnehager og skoler i Groruddalen» i 2017 (3). Prosjektet er forankret i det overordnede tverrsektorielle områdeløftprosjektet Groruddalssatsingen som inntar et helhetsperspektiv for å bekjempe sosiale forskjeller i levekår og helse. Formålet med intervensjonen som avhandlingen tar for seg var å forbedre kosthold og fysisk aktivitet i barnehager: å etablere gode vaner fra tidlig alder. Det er bred enighet i feltet om at tidlig intervensjon er et sentralt virkemiddel.
Når det gjaldt kosthold, var målet at barna skulle spise i henhold til norske kostholdsråd, med fokus på å begrense sukkerinntak. Prosjektet var særlig opptatt av kompetanseheving hos ansatte og foreldre. Det ble utarbeidet retningslinjer for medbrakt mat og for innkjøp til og utarbeidelse av månedsmenyer i barnehagene. Det var et uttalt mål at barnas kosthold skulle forbedres ikke bare i barnehagene, men også i hjemmene. For å forbedre aktivitetsnivået ble det foretatt målinger med akselerometer for å sikre at alle barn oppfylte anbefalingen om 60 minutter moderat til intensiv aktivitet hver dag. Prosjektet ble fremhevet som en suksess i evalueringsrapporter og programbeskrivelser for videre arbeid i Groruddalen.
Det er viktig å understreke at jeg ikke har evaluert denne intervensjonen som folkehelseekspert. Jeg har brukt intervensjonen som case i en vitenskapsteoretisk studie for å se nærmere på forholdet mellom folkehelsekunnskap, -politikk og -praksis i velferdsstaten.
Et evidensbas
