De fleste protesepasienter kjenner ikke til tiltaket.
Protesemerking bør inn i tannlegeundervisningen.
Tannlegeforeningen bør oppmuntre til protesemerking.
Den offentlige tannhelsetjenesten har et spesielt ansvar for å innføre protesemerking for pasienter på omsorgsboliger og sykehjem.
En spørreundersøkelse ble utført blant bestyrere på 22 omsorgsboliger og sykehjem i Oslo og alle var positive til merking av tannproteser. Videre ble det utført en spørreundersøkelse blant 1 000 norske tannleger og vi fikk inn hele 573 svar. Ca. 84 % av tannleger som svarte mente protesemerking var et tiltak som burde tilbys og man burde informere og motivere protesepasientene for dette. Det anbefales at protesemerking kommer inn i tannlegeundervisningen slik at tannlegene blir sikre på hvordan merkingen kan utføres. Videre bør tannlegeforeningen oppmuntre tannlegene til å utføre protesemerking. Spesielt har Den offentlige tannhelsetjenesten ansvar for tannbehandling av beboere på omsorgsboliger og sykehjem. Her bør lederne av tannhelsetjenesten få forståelse av at protesemerking er et verdifullt tiltak og bestemme at det en slik merking skal tilbys alle beboere med proteser. Teknikken er til slutt kort skissert.
Protesemerking vil si at protesene merkes slik at man kan identifisere eieren. Vanligvis legges et merke inn i protesebasis. Dette er et sosialt tiltak slik at protesepasienter som taper denne lettere kan få den tilbake. Videre kan dette være et verdifullt tiltak om protesebæreren må identifiseres etter sin død.
Merking av tannproteser er et gammelt tiltak. Første gang det ble foreslått i Norden var i Danmark i 1931 (). Her i Norge var Krüger-Monsen den første til å foreslå protesemerking i 1962 og han beskrev krav til merkingen og ulike teknikker (). Det har blitt argumentert for at tannleger skal la proteser merke med fødselsnummer. Likevel er resultatene nedslående og ved siste undersøkelse i 2013 på sykehjem i Oslo, var ingen proteser merket (). Dette var spesielt skuffende siden det ved en undersøkelse i Oslo i 1998 ble funnet at 25 av 503 proteser var merket ().
Man må spørre om det er noen nytte med protesemerking. Den største nytten er om protesene kommer bort. Om de finnes igjen, er det enkelt å finne eieren av en merket protese. Spesielt på sykehus, omsorgsboliger og sykehjem hender det rett som det er at proteser kommer bort. Ofte forsvinner de med vasketøy kan sykehjems bestyrere og sykepleiere fortelle. Da havner de på vaskeriet og ved forespørsel vil man få høre at vaskeriet har proteser liggende som de ikke kjenner eiermannen til. Dersom proteser kommer bort på sykehus, må disse bekoste nye proteser til pasienten. På sykehjem er Den offentlige tannhelsetjenesten ansvarlig for å lage nye proteser. Dette kan være en unødvendig utgift for institusjonene.
Tannlegene har en viktig rolle å spille for å merke protesene. Dersom tannlegene ikke sier noe om protesemerking og motiverer for at pasienten skal akseptere dette, kjenner de fleste pasienter ikke til tiltaket og kan selvfølgelig ikke be om at det blir utført. En undersøkelse fra Chile viste at de fleste pasienter aldri hadde hørt om protesemerking. Etter at pasientene var blitt informert og motivert for tiltaket, ville 90,5% ha dette ().
Hensikten med denne undersøkelsen var å finne ut mer om holdninger til protesemerking i Norge. De som best kjenner til dette problemet på omsorgsboliger og sykehjem er bestyrerne. Det ble derfor utført en enkel spørreundersøkelse bland bestyrerne på slike hjem i Oslo i forbindelse med en tannundersøkelse av beboere og undersøkelse av om proteser var merket ().
For å undersøke norske tannlegers holdninger til protesemerking, ble det også utført en spørreundersøkelse blant tannleger i Norge. Om tannlegene var negative, ville det ikke være så rart at de ikke ville utføre slik merking.
Materiale og metoder
Det ble utarbeidet et enkelt skjema for bestyrerne på sykehjemmene i Oslo med fem spørsmål som kunne besvares med ja eller nei. Spørsmålene er gjengitt noe forkortet i tabell 1. Her ble det spurt om man hadde kjennskap til protesemerking før undersøkelsen og om den var blitt bedre etter undersøkelsen. Tannundersøkelsen av beboerne omfattet ikke opplæring om eller propaganda for protesemerking blant bestyrere og personale. Videre ble det spurt om det hendte på hjemmet at proteser kom bort og om det var vanskelig å finne eieren dersom man fant protesen. To spørsmål måtte besvares med tekst og gikk ut på om hvilke fordeler det ville gi personalet om protesen var merket og hvilke fordeler de tror det ville gitt beboerne. Dette var en del av undersøkelsen at tannforhold hos beboere på alders-


































































































