- Her kan jeg drømme meg bort. Lukke øynene, høre bølgene suse. Tenke at jeg er på en øy, med hav på alle kanter.
Det tenåringsjenta Karma Khaial kaller hjem, befinner seg langs Middelhavets lange strender. Når hun står og ser slik ut over havet, føler hun seg fri. Men livet her er hardt. I tolv år har Israels blokade tettet Gazas grenser, og rundt to millioner mennesker bor nå på et landområde som er 40 kilometer langt og litt over en mil bredt. 365 kvadratkilometer.
Arbeidsledigheten er på nesten 50 prosent, elektrisitet er tilgjengelig fire timer døgnet, og vannet er nærmest udrikkelig. Gaza omtales av mange som et fengsel uten tak - og ifølge FN kan området være ubeboelig allerede i 2020. Om blokaden fortsetter vel og merke, for som taxisjåføren Ahmed Qasim sier det; «kan du forestille deg to millioner mennesker leve slik?»
Med musikk på volum høyt, feier han gjennom gatene. Forbi markedet, guttene som sloss på skoleveien, ned på strandpromenaden for å kjøpe en limonade. En helt vanlig dag, slik den beskrives i dokumentarfilmen «Gaza» som vises på Arabiske Filmdager denne uka.
- Nesten alle her er som meg. Vi vil bare leve helt vanlige liv, sier Qasem i filmen.
«Gaza» - som hadde premiere på Sundance-festivalen i februar - bruker ikke tid på å svartmale den ene siden eller glorifisere den andre i konflikten mellom israelere og palestinere. I stedet har filmskaperne Andrew McConnell og Garry Keane valgt å rette blikket mot hverdagsmenneskene. Alle de som er gjort til brikker i et storpolitisk spill. Vi møter blant annet fiskeren som har 40 barn med tre koner, ambulansesjåføren som står parat før hver Great march of return-demonstrasjon - og den unge jenta som drømmer om et annet liv.
Tidlig møter vi Karma Khaial. Hun står på stranden og ser mot horisonten. I Gaza er også havet som en begrensende mur. Den 20 nå år gamle jenta forteller at det er mye som ikke kan forklares med ord.
- Derfor spiller jeg cello. Det fungerer som en egen oversetter for mine følelser, sier hun og forteller at hun en dag håper å kunne leve av cellospillingen - som en profesjonell musiker, sier Karma i filmen.
Slik skulle det ikke gå.
Kosmopolittiske Gaza
Opptakene av den entusiastiske unge musikeren er noen år gamle. Den israelske offensiven mot Gaza i 2014 endret alt. Operation Protective Edge satte varige spor, og Karma spiller ikke lenger cello. Bistandsaktuelt ringer Gaza. Det er Karmas mor som svarer. Hun har akkurat ankommet FN-kontoret der hun jobber, og er i godt humør.
- Å drikke morgenkaffen ved stranden gir meg energi, så det unner meg hver eneste dag, sier Manal Khalafawi (50).
Hun forteller at solen varmet godt og at det var forfriskende å trekke inn havluft i morges. En del av morgenritualet er også å høre på den libanesiske sangeren Fairuz i bilen på vei til jobb.
- Hun synger så vakkert. Når jeg starter dagen med henne, blir det som regel en god dag.
Khalafawis familie kommer egentlig fra Jerusalem, men hun er som datteren, født og oppvokst i Gaza - et område som har endret seg drastisk i løpet av hennes liv. Hun forteller om den gang Gaza var «en kosmopolittisk by», full av liv.
Det var før blokaden.
- Det var en fin tid. Jeg husker det som the days of our life. Gaza var åpent, vi kunne reise rundt og var en del av kloden. Nå er vi to millioner mennesker klemt sammen på alt for lite plass, avskåret fra verden rundt. Vi får nesten ikke puste, sier hun.
Fembarnsmoren beskriver Gaza som et svært motsetningsfullt område, der stemningen kan endre seg fra time til time.
- Det som er spesielt er vi lever så tett på hverandre. Det skaper spesielle bånd. Om noen trenger et brød vil nesten alle her dele med vedkommende, også selv om man bare har ett brød. Noen sier at blokaden har skapt dette samholdet, men det er feil. Dette er i det palestinske folks DNA. Mennesker i Gaza er gjestfrie av natur, sier Khalafawi.
Situasjonen palestinerne står i trenger verdens oppmerksomhet, sier hun. Blokaden i sin nåværende form har vart i tolv år. Men de israelske restriksjonene kom