Fysioterapeuten
28.10.2016
Ungdomstiden er preget av store forandringer på mange plan - kroppslig, psykologisk og sosialt. Det handler om overgangen fra barndom til voksen alder, en fase hvor omstillingskravene er større enn i andre livsfaser. Nettopp derfor er ungdom ekstra mottagelige og sensitive for hva som rører seg i tiden, og deres opplevelser er preget av intensitet og stadige skiftninger.
Ungdomstiden er samtidig en spesielt formativ fase i menneskers liv. De unge skal plassere seg i en sosial kontekst med nye krav og forventninger. Det kan ikke understrekes nok at ungdommers utvikling og identitetsdannelse skjer i samspill med samfunnsmessige betingelser og kulturelle strømninger (1-3).
Trekker vi inn kjennetegn ved samfunnsutviklingen de senere tiår med globalisering, usikkerhet og individualisering, kombinert med økende forventninger om og krav til formell utdanning og skoleprestasjoner, sammen med et hardere konkurranseklima og en uttalt kropps- og helseopptatthet og en helt ny form for fritid med bruk av elektroniske medier, er det ikke vanskelig å si seg enig med dem som mener det er mer krevende å være ung i dag enn for bare noen få år siden.
Her vil jeg rette søkelyset mot to tema som har spesiell relevans for fysioterapeuter: disiplinering og vaner.
Disiplinering
Det er grunnleggende viktig for mennesker å bli sett, dette gjelder ikke minst for ungdom. Men det er ikke så ofte søkelyset rettes mot selve blikket, hva slags blikk vi ser med. Akkurat dette er en nøkkel til innsikt i dag, for blikket vi ser på hverandre med, er avgjørende for den enkeltes selvfølelse, og det er med på å bestemme hva slags sosialt liv vi fremelsker eller hemmer.
I kronikkens første del understreket jeg at vi i økende grad er blitt «betraktere av oss selv og hverandre; at kroppen gjøres til objekt både for andres og eget blikk» (4:28, 5:78-97, 192-218, 236-248). Når lite synes å ha høyere sosial og moralsk verdi enn den (unge,) slanke og veltrente kroppen, og vi stadig informeres via stadig flere kilder om våre forbedringsmuligheter, blir vi alle stimulert til å orientere oss mot kroppens utseende - mot form og fasong.
Siden ungdom er i en generell endringsfase der også kroppen forandrer seg mye og fort, er det åpenbart at de lett kan bli opptatt av å granske egen og andres kropp, og sammenligne for å finne ut om de skiller seg ut eller følger «normalen», om de matcher idealene eller avviker fra dem, og så videre. «Images invite comparisons: They are constant reminders of what we are and what we might with effort yet become», skrev sosiologen Featherstone for et kvart århundre siden (6:178). Utviklingen har eskalert siden da.
Her er filosofen Foucaults forståelse av overvåking og disiplinering høyst relevant (7,8). Fouc
Gå til medietUngdomstiden er samtidig en spesielt formativ fase i menneskers liv. De unge skal plassere seg i en sosial kontekst med nye krav og forventninger. Det kan ikke understrekes nok at ungdommers utvikling og identitetsdannelse skjer i samspill med samfunnsmessige betingelser og kulturelle strømninger (1-3).
Trekker vi inn kjennetegn ved samfunnsutviklingen de senere tiår med globalisering, usikkerhet og individualisering, kombinert med økende forventninger om og krav til formell utdanning og skoleprestasjoner, sammen med et hardere konkurranseklima og en uttalt kropps- og helseopptatthet og en helt ny form for fritid med bruk av elektroniske medier, er det ikke vanskelig å si seg enig med dem som mener det er mer krevende å være ung i dag enn for bare noen få år siden.
Her vil jeg rette søkelyset mot to tema som har spesiell relevans for fysioterapeuter: disiplinering og vaner.
Disiplinering
Det er grunnleggende viktig for mennesker å bli sett, dette gjelder ikke minst for ungdom. Men det er ikke så ofte søkelyset rettes mot selve blikket, hva slags blikk vi ser med. Akkurat dette er en nøkkel til innsikt i dag, for blikket vi ser på hverandre med, er avgjørende for den enkeltes selvfølelse, og det er med på å bestemme hva slags sosialt liv vi fremelsker eller hemmer.
I kronikkens første del understreket jeg at vi i økende grad er blitt «betraktere av oss selv og hverandre; at kroppen gjøres til objekt både for andres og eget blikk» (4:28, 5:78-97, 192-218, 236-248). Når lite synes å ha høyere sosial og moralsk verdi enn den (unge,) slanke og veltrente kroppen, og vi stadig informeres via stadig flere kilder om våre forbedringsmuligheter, blir vi alle stimulert til å orientere oss mot kroppens utseende - mot form og fasong.
Siden ungdom er i en generell endringsfase der også kroppen forandrer seg mye og fort, er det åpenbart at de lett kan bli opptatt av å granske egen og andres kropp, og sammenligne for å finne ut om de skiller seg ut eller følger «normalen», om de matcher idealene eller avviker fra dem, og så videre. «Images invite comparisons: They are constant reminders of what we are and what we might with effort yet become», skrev sosiologen Featherstone for et kvart århundre siden (6:178). Utviklingen har eskalert siden da.
Her er filosofen Foucaults forståelse av overvåking og disiplinering høyst relevant (7,8). Fouc
