Fagpressenytt

Tiltak som ensidig retter seg mot å endre barnet kan forankres i individbaserte forståelser. På 1980- og 90-tallet skjedde det et betydelig skifte, fra individbaserte til økologiske og sosiale forståelser av utvikling og funksjonshemming, Skiftet i forståelse av utvikling kan illustreres med Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell og sosiokulturelle teorier (1,2). Utvikling finner ifølge Bronfenbrenner sted gjennom at barnet deltar i stadig mer komplekse interaksjoner med både voksne og andre barn, og med objekter og symboler. For å være effektive må interaksjonene foregå relativt jevnlig over tid (1). Disse utviklingsbetingelsene knytter habilitering til dagliglivets aktiviteter og rutiner, og til bruk av dem som læringsmuligheter.
Tiltak og tjenester til barn med funksjonsnedsettelser vil formes av hvordan funksjonshemming forstås og begrepsfestes. Verdens helseorganisasjons funksjonsklassifikasjon (ICF) representerer et skifte fra en biomedisinsk (individorientert) til en biospykososial forståelse av helse og funksjon. I ICF forstås menneskers funksjon som et resultat av gjensidige interaksjoner mellom biomedisinske, psykologiske, sosiale og kulturelle forhold. Di