I september 2009 publiserte Bistandsaktuelt en artikkel jeg hadde skrevet med tittelen: «Gutta i Kongo» der jeg var kritisk til mediedekningen og det diplomatiske og politiske engasjementet fra norsk side for å få de to løslatt. Noen dager seinere fikk jeg denne meldingen på SMS: «Me har sett kva Di har skreve, me skal taka deg». Meldingen kom fra en i miljøet på Vegårdshei. Jeg tok trusselen alvorlig og valgte å ligge lavt i tiden som fulgte.
Men jeg har fulgt saken fra våren 2009 da de to ble arrestert, og jeg har tidligere i høst skrevet om den i Dagsavisen.
French og Moland løy under rettsaken i Kongo
Nå, snart ti år etter arrestasjonen vet vi fortsatt lite om hva French og Moland egentlig skulle gjøre under oppdraget i Kongo.
Men vi vet at de oppførte seg høyst upassende i rettssalen og at de løy under den første rettsaken i Kisangani. De sa de var på en turistreise og nektet for alt de var anklaget for. Nå etter at French har kommet hjem, er fortellingen blitt helt annerledes. I media og på sin foredragsturne landet rundt forteller French at de var på et hemmelig oppdrag, men han har ikke ennå fortalt hva slags hemmelig oppdrag det var. Det han imidlertid har fortalt til NRK reporteren som tidligere i år laget seks reportasjer om saken, er at han og Moland etterlot sjåføren hardt skadd og døende i veikanten (NRK. To hvite menn. Podkast nr. 4).
Hvordan sjåføren Abedi Kasongo ble skutt, vet vi fortsatt like lite om.
Men vi vet at Moland hadde skrevet et brev til opprørslederen i Kongo, general Laurent Nkunda. Dette brevet var en del av tiltalen. Om det ble sendt eller ikke, vet vi ikke, men at den politiske ledelsen og rettsvesenet i Kongo ble sterkt provosert av brevet, er hevet over tvil.
Da French og Moland ble tatt, satt Nkunda i en form for husarrest i Rwanda mens Den internasjonale kriminaldomstolen, ICC, forberedte anklagen mot han for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, inkludert de groveste former for seksuell tortur av kvinner og barn. Årets vinner av Nobels fredspris, Denis Mukwege, og hans medarbeidere har ganske sikkert behandlet mange av ofrene for Nkundas terror der brutal seksuell vold var et hyppig brukt våpen.
Dette vet vi fortsatt for lite om
Hva de to planla og holdt på med mens de hadde sitt kommersielle, såkalte sikkerhets-og etterretningsselskap, SIG, (Special Intervention Group), i Uganda, vet vi fortsatt for lite om. Men etter det som nå foreligger av dokumentasjon fra ulike kilder, er det hevet over tvil at French og Moland har gjennomført andre skarpe oppdrag i Kongo og i andre afrikanske land i tiden før de ble arrestert i Kisangani. Det samme gjelder for oppdragene de to har hatt som leiesoldater på skip i Adenbukta for å bekjempe somaliske pirater. Om noen ble drept under disse oppdragene, vet vi intet om. Men det og hva slags ulovlige oppdrag det dreier seg om, er det KRIPOS oppgave å finne ut av, og de er så vidt jeg vet i gang med dette oppdraget.
I sine unge år dyrket Moland naturen og det frie liv som jeger i skog og fjell mens French var mer opptatt av trening og kroppsbygging. Begge var fascinert av kolonitiden, og de har på forskjellig vis tilkjennegitt sin begeistring for den. French har gitt uttrykk for at kolonitiden var en nødvendighet for at det ville og primitive Afrika skulle få noen utvikling.
De ville bli soldater, men fant seg ikke til rette i det norske forsvaret. Det var for mykt og regelstyrt og passet ikke deres gemytt. En virkelig mann var en soldat som fikk leve ut alt han følte av styrke og villskap i kamp og krig.
Når det gjelder vårt politiske system, har de formidlet sin forakt for «de politiske korrekte, metroseksuelle, kaffe-latte-slurpende sosialistene inne i Oslo» og for «feminist staten Norge» som er «anti-hvit» og «anti-mann». (Se Nikolaj Frobenius: «KONGO notatene» 2018, side 148 og 149)
I Europa i vår tid har de likevel hatt sans for «jernkvinnen» Margaret Thatcher og hennes autoritære lederstil og form for konservatisme.
Ifølge egne utsagn var de kristne og høyrevridde menn som var lei det «venstreradikale tyranniet» i Norge. De hadde begge lært seg torturmetoder, og de hadde prøvd dem for å lære å utholde smerte.
Moland og French mente det var best om folk av ulik rase, levde adskilt. De var tilhengere av en sterk nasjonalstat og hadde tilsvarende forakt for det multilaterale systemet og alle de begrensninger FN og EU legger på staters atferd.
Verdigrunnlaget som Moland og French har gitt uttrykk for, er, slik jeg ser det, intet annet enn en form for fascisme, men French modifiserer nå dette i sine foredrag. Han er nå blitt konservativ med et kristent livssyn og har stor respekt for vårt politiske system.
Justismord - Bibelbeltets kamp
Umiddelbart etter arrestasjonene av Fr


































































































