Norges forskningsråd har nemlig gjennomført en evaluering av den samfunnsfaglige forskningen i Norge. Som et ledd i dette arbeidet har Damvad Analytics hentet inn data over forskningsproduksjon og antall ansatte ved til sammen 107 ulike avdelinger i Norge som driver med det som kan karakteriseres som samfunnsvitenskapelig forskning. De seks fagfeltene som det ble samlet inn data for, var geografi, samfunnsøkonomi, statsvitenskap, sosiologi, sosialantropologi og økonomisk/administrative fag. Evalueringen kartla forskningsproduksjon og antall ansatte i perioden 2014 til 2016 - altså over en treårsperiode. I alt 3 146 faglig ansatte var opplistet ved de 107 avdelingene.
Som mål på en avdelings forskningsmeritter brukte man den «velkjente» størrelsen publikasjonspoeng (PP), som er et kvalitetsjustert mål på forskningsproduksjon ettersom PP ikke bare avhenger av antall enheter publisert i ulike publikasjonskanaler (bøker, tidsskrift), men også av deres vitenskapelige kvalitet. Publisering i tidsskrift som vurderes å være på høyeste vitenskapelige nivå (nivå 2-tidsskrift), teller eksempelvis tre ganger så mye som øvrige vitenskapelige tidsskrift (nivå 1-tidsskrift).
Vi tok utgangspunkt i disse dataene for å undersøke eventuelle stordriftsfordeler innenfor disse seks samfunnsfagene samlet. Vi så på hvordan antall PP per ansatt (PPA) på de 107 avdelingene avhang av avdelingenes størrelse, målt ved antall faglig ansatte (A). Hvis PPA øker monotont med A, kan det tolkes som at produktiviteten øker jo større enheten er, det vil si jo flere ansatte, jo bedre. Da bør en slå sammen mest mulig. Er PPA konstant og uavhengig av A, kan det tolkes som at størrelsen ikke betyr noe for forskningsproduktiviteten. Reduseres PPA med A, tyder det på stordriftsulemper. Er det en optimal størrelse (A*) på institutt innenfor samfunnsforskning, vil PPA øke inntil A = A*, deretter vil den falle.
Resultatene er anskueliggjort i Figur 1. Der har vi plottet inn alle de 107 observasjonene i et diagram hvor den horisontale aksen angir antall ansatte (A) på hver avdeling og den vertikale aksen antall publiseringer per ansatt (PPA). Den rødtrukne linjen kan betraktes som en tentativ sammenheng mellom PPA og A og er estimert ut fra enkel regresjonsanalyse.
Beliggenheten til alle punktene og den rødtrukne, nesten horisontale linjen indikerer klart at det verken er stordriftsfordeler eller stordriftsulemper innenfor norsk samfunnsforskning: Forskningsproduksjonen per ansatt er uavhengig av avdelingens størrelse. Jo lengre observasjonen (punktet i figuren) til en avdeling ligger over (under) den opptrukne røde linjen, dess mer (mindre) produktiv er avdelingen sammenlignet resten av de 106 avdelingene. Det ovenstående innebærer at politikere og andre beslutningstakere slett ikke bør tro at alle fusjoner som har funnet sted, vil øke produktiviteten innenfor norsk forskning. Resultatene fra figuren er for øvrig i tråd med vår nylig publiserte artikkel i tidsskriftet Scientometrics (https://link.springer.com/article/10.1007/s11192-017-2580-y), hvor vi konkluderer med at kvaliteten på de artiklene hver enkelt forsker skriver, er langt mer avhengig av hans/hennes kvalifikasjoner enn det fagmiljøet han/hun er en del av.
Figur 1
