Fagpressenytt

Et temanummer om fysioterapi til barn og unge! Det skal bli morsomt å se utviklingen i faget, for det er mange år siden jeg sa opp abonnementet på Fysioterapeuten. Enda lenger er det siden jeg selv arbeidet med barn og hadde en spesialitet i barnefysioterapi og psykomotorisk behandling.
Jeg åpner tidsskriftet og leser først loddrett gjennom det. Blir merkelig skuffet. Leser hele nummeret, fordelt på flere dager, og for det meste meget grundig. Det er tydelig at redaksjonen har tilsiktet å få en bred presentasjon av dagens fysioterapi til barn og unge. Her er mye og variert stoff.

Forventninger
Hvorfor blir jeg skuffet? spør jeg meg selv. Det første svaret som dukker opp er: Jeg ikke ser jo ikke barnet! Få bilder kommer fram for mitt indre øye. En liten gutt ble spurt om hva han likte best, TV eller radio. Radioen, for der er det mye finere bilder, svarte gutten. Tekst har også makt til å skape bilder. Jeg savner sitater fra barn og voksne om deres egne erfaringer og følelser. Ett viktig sitat, fra en ung mamma, skiller seg ut: «Jeg klarer ikke å stole hundre prosent på meg selv, fordi all informasjonen utenfra tar mye plass. Jeg er jo trygg i mammarollen, jeg er veldig trygg på meg selv, så det er synd at det kommer instanser inn og ødelegger». Det hun sier kommenteres av forfatterne, men i et akademisk språk uten følelser. Ble morens klare melding om at noe er blitt ødelagt for henne møtt og varmt ivaretatt? Det høres ikke slik ut. Morens åpenhjertighet kan sees som en perle av emosjonell læring for hvem som helst i helsetjenesten. Hvor er fysioterapiforskningen i det bildet?
Jeg så for meg at dette temanummeret ville være spesielt levende. Jeg trodde også at det ville være fargerikt, med mye nytt i synet på fysioterapifaget, på oss selv som utøvere og også når det gjaldt forståelsen av hva som er viktig for dem vi vil hjelpe. Kanskje litt humor også? En bukett kolleger av begge kjønn som får spørsmålet: Hvorfor ble du fysioter