Ren Mat
14.12.2017
Man bør vel egentlig ikke si noe positivt om graffiti, men jeg må fortelle hva noen ungdommer i Washington hadde brukt sin maling på. Med svart på en hvit murvegg stod følgende: "The future is cancelled due to lack of interest".
DET ER MANGE ÅR siden jeg leste denne linjen, men den har vært umulig å viske ut. En tankevekkende påstand, kan det tenkes at påstanden er berettiget? Er problemstillingene som omgir oss for krevende? Skyver vi dem fra oss? eller bare snakker vi om dem uten å gripe fatt - uten å omsette tanker, bekymringer og frykt til handling?
I min bevissthet melder det seg et viktig behov for avklaring, hva som er forskjellen på "å vite" og "å forstå". Alle moderne mennesker vet at vi konfronteres med en klimakrise, men forstår vi hva det innebærer? Hvorfor drøfter vi ikke handlingsalternativene?
NÅR MENNESKEHETEN i vår tid konfronteres med de mest dramatiske framtidsutsikter vi noen gang har stått overfor, bør vi som et minimum forsøke å vurdere og bedømme problemstillingene i et risikoperspektiv. Risiko er som kjent et produkt av sannsynlighet og konsekvens. Dess større potensielle konsekvenser, dess mindre sannsynlighet kan vi akseptere. Allerede for over 30 år siden konkluderte FNs klimapanel at det var 50 prosent sannsynlighet for at klimaendringene var forårsaket av menneskelig aktivitet. Nå mener panelet at økt innsikt, forståelse og nye data har hevet denne sannsynligheten til 90 prosent. Samtidig konkluderte panelet at kostnadene kan bli ekstreme, og faren for at Moder Jord reagerer uforutsigbart og "på egen hånd" er økende.
ALBERT EINSTEIN advarte oss mot oss selv og minnet om at problemene ikke var på motorveier og på flyplasser, men i vårt eget hode. Det er snart 50 år sidendet kjente tidsskriftet "The Ecologist" hadde en omfattende gjennomgang av problemene i et temanummer som hadde tittelen "a blueprint for survival". Det er 30 år siden Brundtland-kommisjonen enstemmig advarte oss om utfordringene, hun sa selv i presentasjonen av rapporten at dette var kjensgjerninger som ingen med vett eller forstand kunne snu ryggen til. Ikke minst presenterte det velrenommerte amerikanske tidsskriftet "New Scientist" utfordringene med en forside for flere tiår siden: "The folly of growth. How to stop the economy from killing the planet". Kanskje var det med New Scientist-oppslaget vi for første gang ble invitert til problemets kjerne: Vekst og kjøpekraft. Skjønt første gang er litt misvisende, siden det faktisk er snart 50 år siden den systemdynam
Gå til medietI min bevissthet melder det seg et viktig behov for avklaring, hva som er forskjellen på "å vite" og "å forstå". Alle moderne mennesker vet at vi konfronteres med en klimakrise, men forstår vi hva det innebærer? Hvorfor drøfter vi ikke handlingsalternativene?
NÅR MENNESKEHETEN i vår tid konfronteres med de mest dramatiske framtidsutsikter vi noen gang har stått overfor, bør vi som et minimum forsøke å vurdere og bedømme problemstillingene i et risikoperspektiv. Risiko er som kjent et produkt av sannsynlighet og konsekvens. Dess større potensielle konsekvenser, dess mindre sannsynlighet kan vi akseptere. Allerede for over 30 år siden konkluderte FNs klimapanel at det var 50 prosent sannsynlighet for at klimaendringene var forårsaket av menneskelig aktivitet. Nå mener panelet at økt innsikt, forståelse og nye data har hevet denne sannsynligheten til 90 prosent. Samtidig konkluderte panelet at kostnadene kan bli ekstreme, og faren for at Moder Jord reagerer uforutsigbart og "på egen hånd" er økende.
ALBERT EINSTEIN advarte oss mot oss selv og minnet om at problemene ikke var på motorveier og på flyplasser, men i vårt eget hode. Det er snart 50 år sidendet kjente tidsskriftet "The Ecologist" hadde en omfattende gjennomgang av problemene i et temanummer som hadde tittelen "a blueprint for survival". Det er 30 år siden Brundtland-kommisjonen enstemmig advarte oss om utfordringene, hun sa selv i presentasjonen av rapporten at dette var kjensgjerninger som ingen med vett eller forstand kunne snu ryggen til. Ikke minst presenterte det velrenommerte amerikanske tidsskriftet "New Scientist" utfordringene med en forside for flere tiår siden: "The folly of growth. How to stop the economy from killing the planet". Kanskje var det med New Scientist-oppslaget vi for første gang ble invitert til problemets kjerne: Vekst og kjøpekraft. Skjønt første gang er litt misvisende, siden det faktisk er snart 50 år siden den systemdynam
