Fagpressenytt

Å få et barn med funksjonsnedsettelser gjør at familien stilles overfor ekstra utfordringer både i daglige situasjoner med barnet og i samhandling med ulike fagpersoner og tjenestesystemer. Både politisk og faglig fremstår familiesentrerte tjenester (FST) som et ideal for utforming av intervensjoner for barn med funksjonsnedsettelser (1-4). Det er derfor av interesse å undersøke det faglige grunnlaget for FST og hvordan det kan overføres til konkrete praksiser.
Politisk begrunnes FST både som en rettighet og som et middel for å bedre kvaliteten på tjenestene og styrke foreldre og barns kompetanse og kontroll over eget liv (2).
Enhver samfunnsborger har rett til å medvirke i utforming av tjenester og tiltak som påvirker deres livssituasjon (1). For barn med funksjonsnedsettelser gjelder denne rettigheten både pårørende og barnet selv. FNs barnekonvensjon, artikkel 12, slår fast at alle barn har rett til å bli hørt i forhold som angår dem, og at deres mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet (5). Spørsmålet er derfor ikke om foreldrene og barnet skal involveres i utforming av tjenester og tiltak som de omfattes av, men hvordan samarbeidet mellom familien og tjenesteytere kan utformes.
Fagartikkelen vil belyse teoretiske referanserammer for FST, sentrale prinsipper, evidens, og i hvilken grad FST er implementert i praksisfeltet. Med et eksempel illustreres hvordan fysioterapeuter kan ta i bruk forskningsbaserte strategier for å styrke samhandlingen med familien om intervensjoner.

Metode
Som utgangspunkt for artikkelen ble det gjort litteratursøk for å finne artikler som tar for seg det teoretiske grunnlaget for FST, effekter av FST eller hvordan FST er implementert i praksisfeltet. Det ble søkt med ulike kombinasjoner av emneordene family-centered/centred, child, disability og rehabilitation i helse- og sosialfaglige, og pedagogiske databaser,
Hoveddel
Teoretisk forankring av FST
FST bygger på en erkjennelse av familiens betydning for barns helse, velvære og utvikling.
Familiens betydning for barns utvikling kan forstål i lys av Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell. Den representerte i 1979 et oppgjør med en individforankret forståelse av utvikling (6). Modellen er senere beskrevet som en bioøkologisk modell for å tydeliggjøre at menneskers utvikling verken kan forstås som biologi eller miljø alene, men som en gjensidig vekselvirkning mellom kjennetegn ved personen og miljøet (7).
Bronfenbrenners modell omfatter fire nivåer av systemer. Det første og viktigste nivået, mikrosystemet, omfatter alle miljøer som barnet regelmessig deltar i, og der barn og voksne samspiller ansikt til ansikt. Familien danner kjernen i mikrosystemet (6). Utvikling er ifølge Bronfenbrenner betinget av at barnet deltar i stadig mer komplekse og gjensidige interaksjoner med voksne og andre barn, og med objekter og symboler. For å være effektiv må interaksjonen foregå relativt jevnlig og ha en viss varighet (7). Slike utviklingsbetingelser knytter habilitering til dagliglivets aktiviteter og rutiner, og bruk av dem som læringsmuligheter.
Barn lever sine liv på tvers av miljøene i mikrosystemet. Forbindelsen mellom disse utgjør det Bronfenbrenner kaller mesosystemet (6). Sterke forbindelser, slik som når familien, barnehagen, skolen og helsetjenesten samarbeider nært om barnets skolestart, vil kunne understøtte barnets utvikling. I hvilken grad foreldrene kan gi utviklingsfremmende omsorg påvirkes ifølge Bronfenbrenner av krav, belastinger og støtte og ressurser fra mikro- og mesoystemet.
Det gjensidige påvirkningsforholdet mellom barnet og mikro- og mesosystemet preges også av den større sosiale konteksten som interaksjonen inngår i (ekso- og makrosystemet). Eksosystemet viser til miljøer som barnet sjelden deltar i, men som indirekte kan påvirke barns lærings- og utviklingsmuligheter gjennom hvordan de samspiller med familien. Fysioterapitjenesten i kommunen og helseforetakenes habiliteringstjenester er eksempler på eksosystemer med innvirkning på familiens selvforståelse og dagligliv. Det fjerde systemet, makrosystemet, utgjør det mønsteret av verdier, tradisjoner og ideologier som former den kulturen barnet vokser opp i. Makrosystemet gjennomsyrer de andre systemene og kommer til uttrykk i fagpersoners begrunnelser og forklaringer, og i væremåter og praksisformer (6).
Tiltak og tjenester til barn med funksjonsnedsettelser vil ut fra et økologisk perspektiv også formes av hvordan helse og funksjonshemming begrepslegges. Verdens helseorganisasjons internasjonale funksjonsklassifikasjon (ICF) (8) representrete et skifte fra en biomedisinsk til en biospykososial forståelse av helse og funksjon på linje med Bronfenbrenners bioøkologiske utviklingsmodell. I ICF sees funksjon og funksjonshemming som et resultat av en kompleks interaksjon mellom biologi, personlige eller psykologiske faktorer og det fysiske og sosiale miljøet. Sentralt i ICF er at funksjon forstås både som kroppslige funksjoner og som individers utførelse av og deltakelse i daglige aktiviteter. Miljøfaktorene som inngår i ICF korresponderer i stor grad med Bronfenbrenners nivåer av systemer. Barneversjonen av ICF, ICF-CY (9), fremhever at barns funksjon ikke kan forst