Pandemien har ført til at universiteter og høyskoler i Norge gjennomfører mesteparten av undervisningen på nett. Endringen ble foretatt raskt, den løste et kortsiktig problem og tar hensyn til smittevernet. Denne endringsviljen var veldig bra for en kortsiktig løsning, men når man nå omtaler det som digital undervisning, er det på tide å heise varselflagget.
Dagens løsning er i stor grad å legge ut eller gjennomføre forelesninger over nett. Det kan knapt kalles en innovasjon. Det er en grunn til at man før midten av mars ønsket oppmøte i fysiske forelesninger, blant annet for å få til meningsutvekslinger og interaksjon mellom studenter og forelesere. Den nye hverdagen krever at man utvikler nye former for undervisning. Undervisning blir ikke digital av å gå fra sal til skjerm, like lite som bedrifter digitaliseres ved å gå fra post-it til e-post.
Den manglende studiekvaliteten var også tema for et leserinnlegg fra Nina Riibe og Tor W. Andreassen i Dagens Næringsliv forrige måned. Jeg mener man må se på mulighetene som ligger i å digitalisere og det å skape en ny, fleksibel studiehverdag. Gjør man dette riktig, bør kvaliteten øke, ikke forringes. Kanskje kan nettforelesninger for eksempel gjøre det enklere å kombinere praksis i form av internship med akademisk kunnskap?
Undervisningen er bare en del av bildet. Evalueringsformen, best kjent som eksamen, ble også endret. Econas studentundersøkelse viser at det mest vanlige var å endre fra skriftlige skoleeksamener til innleveringer med samme svartid på nett. Samtidig er dette den vurderingsformen studentene mener er minst relevant for senere jobb.
Digitale eksamener har også ført til utbredt, tilsynelatende ukritisk bruk av vurderingsformen bestått / ikke bestått. Det er uklart hvilke krav som stilles til lærestedene for å kunne endre vurderingsform etter fristen for oppmelding til eksamen, og det er uklart hvilke konsekvenser dette gir for studentene.
Igjen kan tidspress være en god og akseptabel forklaring, men ikke på sikt. Skal man løse eksamen på nett, kan man for eksempel bruke andre formater for å vise bruk av kunnskap. For eksempel gjennom bruk av case og presentasjoner. Dette vil selvfølgelig kreve mer av sensor, men også gjøre studenten bedre i stand til å møte arbeidslivet.
I stedet har man valgt det motsatte. Jeg har til gode å se noen faglig gode argumenter for at karakteren bestått / ikke bestått skal brukes som eneste sluttvurdering i noe fag. Hvis man er redd for at studentene jukser ved å bruke hjelpemidler, må man finne andre måter å teste kunnskapen på. Selv om jeg ikke er ferdig med egne studier ennå, har jeg en idé om hva som venter i arbeidslivet. Jeg tror ikke revisorene i PWC eller EY blir nektet nettilgang i jobben når de skal prestere. Eksamensbesvarelser fra våren viser også at studentenes nivå senkes når de «bare» må bestå.
Den siste tiden har heldigvis studentenes psykiske helse vært mer i fokus. Dette handler ikke bare om trivsel eller muligheten til å feste. Ensomhet var allerede før pandemien en utfordring, og i det siste har jeg mottatt flere meldinger fra bekymrede studenter og foreldre. Et slikt utenforskap kan føre til at flere dropper ut av utdanningen. Samtidig er manglende nettverk hemmende for det faglige utbyttet. Selv har jeg funnet mine kollokviegrupper i forelesninger og sosiale sammenhenger. Den muligheten har ikke nye studenter når de tilbringer dagen i egen stue foran skjermen.
Vi må snakke mer om dette. Det er uten tvil en spesiell situasjon, men dette handler om vår utdannelse, og som mange rektorer påpeker i sine åpningstaler, vår dannelse. Noe som følger oss resten av livet. Vi må alle gjøre vårt for å holde smittetallene nede. Det trenger ikke bety at studiekvaliteten må ofres. Er det noe vi trenger for å gjenreise norsk økonomi, skape vekst i næringslivet og bidra til det grønne skiftet, er det fremtidige økonomer av høy kvalitet.
