Den norske tannlegeforenings Tidende
18.11.2021
Medlemmer i Munn- og halskreftforeningen mottok et spørreskjema for å kartlegge erfaringer med økonomiske refusjonsordninger for tannbehandling og
... kostnader til tannbehandling hos personer som er behandlet for hode-halskreft i Norge. I tillegg kartla vi utviklingen i Folketrygdens honorartakster for tannbehandling i perioden 2015-2020, og sammenlignet honorartakstene for 2021 med takstene for voksenbehandling i Den offentlige tannhelsetjenesten i Troms og Finnmark. Av de 216 som besvarte spørreskjemaet rapporterte halvparten kostnader til tannbehandling etter kreftdiagnose, og en fjerdedel hadde hatt utlegg på 10 000 kroner eller mer. De med moderat og dårlig tannhelse rapporterte betydelig høyere kostnader enn de med god tannhelse. Andelen som oppga at de hadde fått god hjelp av tannlege til å få den økonomiske støtten de hadde krav på var høyest blant dem med store utgifter. Funnene indikerer at honorartakstene til Folketrygden ikke gjenspeiler prisene for tannbehandling av voksne i Norge. Mens konsumprisindeksen økte med 14 % mellom januar 2015 og desember 2020, økte Folketrygdens honorartakster for tannbehandling i gjennomsnitt med 5-6 %, og takstene for 2021 lå gjennomsnittlig nesten 40 % under takstene for voksenbehandling i Den offentlige tannhelsetjenesten i Troms og Finnmark. Tross rettigheter gjennom folketrygdloven kan derfor hode-halskreftpasienter oppleve økonomiske barrierer for å motta nødvendig tannhelsehjelp.
Hvert år diagnostiseres mellom 700 og 800 personer med hode-halskreft i Norge. De vanligste lokalisasjonene er munnhule og svelg, der insidensen har økt de siste tiårene (1). De fleste som diagnostiseres med hode-halskreft er mellom 60 og 70 år, men sykdommen kan ramme voksne i alle aldere. Samtidig som flere blir diagnostisert med sykdommen, har prognosen for å overleve blitt bedre, og tall fra Kreftregisteret viser at det nå lever mer enn 8000 mennesker i Norge som har hatt kreft i hode-halsregionen (1).
Avhengig av lokalisasjon og utbredelse av svulsten, er standard behandling for hode-halskreft kirurgisk fjerning av svulst, stråling eller kjemoterapi, ofte i kombinasjoner (2). Dette er behandlinger som kan gi store bivirkninger og skader under og rett etter behandling, men også permanent. Eksempelvis gir kirurgi operasjonsdefekter og arrvev, mens stråling kan gi tynne, såre slimhinner, oksygenfattig kjevebein og permanent destruksjon av spyttkjertler med påfølgende munntørrhet (3, 4). I forkant av kreftbehandling får mange pasienter en omfattende tannsanering der tenner med tvilsom langtidsprognose ofte blir trukket (2). Dette medfører at personer som er behandlet for hode-halskreft kan ha store utfordringer knyttet oral helse og orale funksjoner, som økt fare for karies og periodontitt, problemer med å snakke, vansker med å åpne munnen, rengjøre tenner, tygge og svelge, og av og til endret utseende i en særlig eksponert del av kroppen (2). Mange tidligere hode-halskreftpasienter har derfor et stort behov for rehabilitering og oppfølging av munnhelsen livet ut.
For å sikre at helsetjenester er tilgjengelige for alle, betaler voksne i Norge en relativt liten egenandel for de fleste behandlinger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Det er et øvre tak for akkumulerte egenandeler i løpet av et år, hvorpå man får frikort (5). Munnhelse er en viktig del av den generelle, somatiske helsen, likevel er ivaretakelse av munnhelse for voksne i Norge i liten grad finansiert av det offentlige. Kostnadene for rehabilitering og oppfølging av følgetilstander av kreft i munn, kjeve og tenner kan derfor i større grad bli belastet pasienten selv enn om de oppstår i andre deler av kroppen. For å utligne slike forskjeller, kan hode-halskreft pasienter få refundert utgifter til forebyggende tannhelsehjelp og nødvendig tannbehandling fra Folketrygden. Det må imidlertid sannsynliggjøres at kreftsykdommen og/eller behandlingen av den har ført til et økt behov for tannhelsehjelp. Folketrygden refunderer utgifter etter fastsatte honorartakster (6). Dersom den faktiske prisen for behandlingen er høyere enn disse, må pasienten betale mellomlegget selv, og slike mellomlegg inngår ikke i frikortordningen. Vi mangler kunnskap om hvorvidt dagens refusjonsordning dekker de faktiske tannhelseutgiftene til dem som er behandlet for hode-halskreft, og om de får god informasjon om og hjelp til å motta de refusjonene de kan ha krav på. Vi vet heller ikke om økonomi blir opplevd som et hinder for å motta nødvendig tannhelsehjelp i denne pasientgruppen.
Målet med denne studien var derfor å kartlegge erfaringer med økonomiske støtteordninger hos personer som er behandlet for hode-halskreft, og i hvilken grad disse erfaringene var assosiert med sosiale og demografiske variabler, forhold rundt kreftsykdom, bruk av tannhelsetjenester og egenvurdert tannhelse. Vi ville i tillegg kartlegge endringer i honorartakstene fra Folketrygden i perioden 2015 til 2021, samt sammenligne honorartakstene fra Folketrygden i 2021 med takstene som en voksen pasient betaler for tannbehandling i Den offentlige tannhelsetjenesten i Troms og Finnmark fylkeskommune, som et eksempel på en tilbyder av tannhelsetjenester til voksne der det foreligger detaljert informasjon om takster.
Materiale og metode
Spørreundersøkelse
Undersøkelsen var et samarbeid mellom Tannhelsetjenestens kompetansesenter for Nord-Norge, UiT Norges arktiske universitet, Universitetssykehuset i Nord-Norge og Munn- og halskreftforeningen. Munn- og halskreftforeningen er en interesseorganisasjon for personer som har eller har hatt kreft i munn og hals-regionen, og har i tillegg pårørendemedlemmer samt støttemedlemmer blant fagpersoner som jobber med pasientgruppen. Representanter for Munn- og halskreftforeningen bidro med innspill til problemstillinger som er viktige for pasientgruppen. Det ble utformet et spørreskjema med 44 spørsmål for å kartlegge sosiale og demografiske variabler, forhold rundt kreftdiagnose og -behandling, tannhelse, bruk av tannhelsetjenester, økonomiske refusjonsordninger og utlegg til tannbehandling. De fleste av spørsmålene har vært brukt i tidligere studier, men noen ble utformet for denne undersøkelsen da vi ikke fant validerte, dekkende spørsmål. Et lite utvalg (n=3) fra målgruppen testet spørreskjemaet for klarhet og relevans før utsending.
Spørreskjema og informasjonsskriv ble sendt per post våren 2020 til alle medlemmer i Munn og halskreftforeningen, totalt 577 personer. Undersøkelsen ble promotert på hjemmesiden til organisasjonen, og medlemmene fikk en påminnelse om å besvare via SMS. I løpet av to måneder mottok vi 343 (59 %) svar, hvorav 216 var fra medlemmer som selv hadde hatt kreft. Øvrige 127 respondenter var pårørende- eller støttemedlemmer og ikke i målgruppen for undersøkelsen.
Spørreundersøkelsen var anonym og godkjent av Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (Nr. 79888 Tannhelse munn- og halskreftpasienter) og av Norsk senter for forskningsdata (NSD, referansenummer 890116). Deltakerne fikk Kjønn
Kvinner Men
Gå til medietHvert år diagnostiseres mellom 700 og 800 personer med hode-halskreft i Norge. De vanligste lokalisasjonene er munnhule og svelg, der insidensen har økt de siste tiårene (1). De fleste som diagnostiseres med hode-halskreft er mellom 60 og 70 år, men sykdommen kan ramme voksne i alle aldere. Samtidig som flere blir diagnostisert med sykdommen, har prognosen for å overleve blitt bedre, og tall fra Kreftregisteret viser at det nå lever mer enn 8000 mennesker i Norge som har hatt kreft i hode-halsregionen (1).
Avhengig av lokalisasjon og utbredelse av svulsten, er standard behandling for hode-halskreft kirurgisk fjerning av svulst, stråling eller kjemoterapi, ofte i kombinasjoner (2). Dette er behandlinger som kan gi store bivirkninger og skader under og rett etter behandling, men også permanent. Eksempelvis gir kirurgi operasjonsdefekter og arrvev, mens stråling kan gi tynne, såre slimhinner, oksygenfattig kjevebein og permanent destruksjon av spyttkjertler med påfølgende munntørrhet (3, 4). I forkant av kreftbehandling får mange pasienter en omfattende tannsanering der tenner med tvilsom langtidsprognose ofte blir trukket (2). Dette medfører at personer som er behandlet for hode-halskreft kan ha store utfordringer knyttet oral helse og orale funksjoner, som økt fare for karies og periodontitt, problemer med å snakke, vansker med å åpne munnen, rengjøre tenner, tygge og svelge, og av og til endret utseende i en særlig eksponert del av kroppen (2). Mange tidligere hode-halskreftpasienter har derfor et stort behov for rehabilitering og oppfølging av munnhelsen livet ut.
For å sikre at helsetjenester er tilgjengelige for alle, betaler voksne i Norge en relativt liten egenandel for de fleste behandlinger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Det er et øvre tak for akkumulerte egenandeler i løpet av et år, hvorpå man får frikort (5). Munnhelse er en viktig del av den generelle, somatiske helsen, likevel er ivaretakelse av munnhelse for voksne i Norge i liten grad finansiert av det offentlige. Kostnadene for rehabilitering og oppfølging av følgetilstander av kreft i munn, kjeve og tenner kan derfor i større grad bli belastet pasienten selv enn om de oppstår i andre deler av kroppen. For å utligne slike forskjeller, kan hode-halskreft pasienter få refundert utgifter til forebyggende tannhelsehjelp og nødvendig tannbehandling fra Folketrygden. Det må imidlertid sannsynliggjøres at kreftsykdommen og/eller behandlingen av den har ført til et økt behov for tannhelsehjelp. Folketrygden refunderer utgifter etter fastsatte honorartakster (6). Dersom den faktiske prisen for behandlingen er høyere enn disse, må pasienten betale mellomlegget selv, og slike mellomlegg inngår ikke i frikortordningen. Vi mangler kunnskap om hvorvidt dagens refusjonsordning dekker de faktiske tannhelseutgiftene til dem som er behandlet for hode-halskreft, og om de får god informasjon om og hjelp til å motta de refusjonene de kan ha krav på. Vi vet heller ikke om økonomi blir opplevd som et hinder for å motta nødvendig tannhelsehjelp i denne pasientgruppen.
Målet med denne studien var derfor å kartlegge erfaringer med økonomiske støtteordninger hos personer som er behandlet for hode-halskreft, og i hvilken grad disse erfaringene var assosiert med sosiale og demografiske variabler, forhold rundt kreftsykdom, bruk av tannhelsetjenester og egenvurdert tannhelse. Vi ville i tillegg kartlegge endringer i honorartakstene fra Folketrygden i perioden 2015 til 2021, samt sammenligne honorartakstene fra Folketrygden i 2021 med takstene som en voksen pasient betaler for tannbehandling i Den offentlige tannhelsetjenesten i Troms og Finnmark fylkeskommune, som et eksempel på en tilbyder av tannhelsetjenester til voksne der det foreligger detaljert informasjon om takster.
Materiale og metode
Spørreundersøkelse
Undersøkelsen var et samarbeid mellom Tannhelsetjenestens kompetansesenter for Nord-Norge, UiT Norges arktiske universitet, Universitetssykehuset i Nord-Norge og Munn- og halskreftforeningen. Munn- og halskreftforeningen er en interesseorganisasjon for personer som har eller har hatt kreft i munn og hals-regionen, og har i tillegg pårørendemedlemmer samt støttemedlemmer blant fagpersoner som jobber med pasientgruppen. Representanter for Munn- og halskreftforeningen bidro med innspill til problemstillinger som er viktige for pasientgruppen. Det ble utformet et spørreskjema med 44 spørsmål for å kartlegge sosiale og demografiske variabler, forhold rundt kreftdiagnose og -behandling, tannhelse, bruk av tannhelsetjenester, økonomiske refusjonsordninger og utlegg til tannbehandling. De fleste av spørsmålene har vært brukt i tidligere studier, men noen ble utformet for denne undersøkelsen da vi ikke fant validerte, dekkende spørsmål. Et lite utvalg (n=3) fra målgruppen testet spørreskjemaet for klarhet og relevans før utsending.
Spørreskjema og informasjonsskriv ble sendt per post våren 2020 til alle medlemmer i Munn og halskreftforeningen, totalt 577 personer. Undersøkelsen ble promotert på hjemmesiden til organisasjonen, og medlemmene fikk en påminnelse om å besvare via SMS. I løpet av to måneder mottok vi 343 (59 %) svar, hvorav 216 var fra medlemmer som selv hadde hatt kreft. Øvrige 127 respondenter var pårørende- eller støttemedlemmer og ikke i målgruppen for undersøkelsen.
Spørreundersøkelsen var anonym og godkjent av Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (Nr. 79888 Tannhelse munn- og halskreftpasienter) og av Norsk senter for forskningsdata (NSD, referansenummer 890116). Deltakerne fikk Kjønn
Kvinner Men
