NNN-arbeideren
04.04.2022
Hos Mills i Fredrikstad vraka de gassfyrkjelen og ble med det Norges første klimanøytrale matprodusent. På Toten gjenbruker Kims varmtvannet til glede for hele lokalsamfunnet. Bakteppet er det samme for begge: Gjør arbeidsplassen din klimavennlig, hvis ikke forsvinner den.
?- Hovmesterblikk, gutta! Etter vendinga så skal vi ha hovmesterblikk!
Steinar Engen øser av ivrig fotballkunnskap til lærevillige tiåringer på fotballbanen til Skreia IL. Rundt det eviggrønne kunstgresset ligger det godt med snø. Men banen er det aldri snø på. Nei, det er ikke totensk voodoo NNN-arbeideren har avslørt - men heller en kreativ matindustri.
Engen kan selv få forklare, men da skrur vi klokka noen timer tilbake og forflytter oss et steinkast unna fotballbanen. Fotballskoene er bytta ut med hårnett og Kimslogo, for her er det ikke fotballtrener, men HMS-koordinator Engen vi møter.
- Vi fant ut da kunstgressbanen ble bygget i 2016 at vi like gjerne kunne bruke det restvannet vårt til å varme opp banen, forklarer Engen.
På potetgullfabrikken trengs det nemlig myyyyye vann. 200 kubikkmeter går i døgnet - omtrent ett års forbruk for et vanlig hus - blant annet for å vaske og skille ut sukker og stivelse fra poteten.
Spillvannet går altså til fotballspillere, ikke til spille.
- Idrettslaget sparer mange hundre tusen kroner i året, og vi må jo uansett sende vannet denne veien til kommunens renseanlegg.
GRESSET ER GRØNNERE
Gresset er derfor grønt året rundt på denne sia tå Mjøsa. Men oppvarmet fotballbane er langt fra det eneste klima- og miljøgrepet som chipsfabrikken på Skreia har tatt.
Oppdraget NNN-arbeideren har gitt Engen: Vis oss hvordan dere jobber med klima- og miljø på jobben. Engen er ikke vond å be:
- Vi har jo jobba målretta med dette i alle år. Kontinuerlig forbedring er en nøkkel, og vi jobber oss ned mot det vi mener er optimale måltall, sier Engen.
Les opprinnelig artikkelSteinar Engen øser av ivrig fotballkunnskap til lærevillige tiåringer på fotballbanen til Skreia IL. Rundt det eviggrønne kunstgresset ligger det godt med snø. Men banen er det aldri snø på. Nei, det er ikke totensk voodoo NNN-arbeideren har avslørt - men heller en kreativ matindustri.
Engen kan selv få forklare, men da skrur vi klokka noen timer tilbake og forflytter oss et steinkast unna fotballbanen. Fotballskoene er bytta ut med hårnett og Kimslogo, for her er det ikke fotballtrener, men HMS-koordinator Engen vi møter.
- Vi fant ut da kunstgressbanen ble bygget i 2016 at vi like gjerne kunne bruke det restvannet vårt til å varme opp banen, forklarer Engen.
På potetgullfabrikken trengs det nemlig myyyyye vann. 200 kubikkmeter går i døgnet - omtrent ett års forbruk for et vanlig hus - blant annet for å vaske og skille ut sukker og stivelse fra poteten.
Spillvannet går altså til fotballspillere, ikke til spille.
- Idrettslaget sparer mange hundre tusen kroner i året, og vi må jo uansett sende vannet denne veien til kommunens renseanlegg.
GRESSET ER GRØNNERE
Gresset er derfor grønt året rundt på denne sia tå Mjøsa. Men oppvarmet fotballbane er langt fra det eneste klima- og miljøgrepet som chipsfabrikken på Skreia har tatt.
Oppdraget NNN-arbeideren har gitt Engen: Vis oss hvordan dere jobber med klima- og miljø på jobben. Engen er ikke vond å be:
- Vi har jo jobba målretta med dette i alle år. Kontinuerlig forbedring er en nøkkel, og vi jobber oss ned mot det vi mener er optimale måltall, sier Engen.
