Fysioterapeuten
27.04.2022
Innledning
Poliomyelitt er en virussykdom som fremdeles representerer en stor utfordring for enkeltpersoner og helsetjenester over hele verden. Poliovirus er svært smittsomt, og den akutte sykdommen opptrer vanligvis med influensalignende symptomer. Hos Poliovirus er fortsatt ikke utryddet, selv etter systematisk vaksinering - i vestlige land fra 1956. Vaksinasjon på verdensbasis ble introdusert som en del av nasjonale og WHO-ledete vaksinasjonsprogrammer fra 1980- tallet og resulterte i en reduksjon på 99 % [2]. Det finnes ulike typer poliovirus. Type 2 vill-poliovirus (WPV 2) ble erklært utryddet i september 2015. Type 3 vill-poliovirus (WPV 2) ble erklært utryddet i oktober 2019, sist påvist i november 2012. Bare type 1 vill-poliovirus (WPV 1) gjenstår [3]. I 2020 var vilt poliovirus endemisk i deler av bare to land; Pakistan og Afghanistan, med til sammen 122 tilfeller. Det finnes imidlertid også muterte virus [4].
I Norge var det i perioden 1925-65 registrert totalt 17 000 personer med polio, og det anslås at det fortsatt lever omkring 7 500 personer med polioskade i Norge [5]. De fleste polioskadde har hatt behov for rehabilitering, korrigerende kirurgi og hjelpemidler for å kunne fungere optimalt [6]. Fra slutten av 1980-tallet ble det kjent at polioskadde kunne få senskader, omtalt som postpolio syndrom. Dette er en utelukkelsesdiagnose, som forutsetter akutt poliomyelitt, en lang stabil periode, nye helseproblemer etter en periode på minst 15 år med ny svekkelse i muskulaturen, påfølgende redusert funksjon, økte smerter i muskler og ledd og ofte uttalt mental og fysisk trettbarhet [7].
Det er fortsatt nødvendig at helsepersonell har kunnskap om polio og postpolio syndrom, slik at de kan gi god behandling til mennesker som lever med lammelser etter polio [8]. Det er trolig en ekstra utfordring i primærhelsetjenesten å gi et tilstrekkelig tilbud til yngre, polioskadde innvandrere. Ikke-vestlige innvandrere har ofte en mer kompleks sykdomshistorie og stor psykososial belastning, med behov for sammensatte tiltak. Disse pasientene opple-ver ekstra utfordringer knyttet til fysisk kapasitet og aktiv deltakelse i arbeidslivet i et nytt og fremmed samfunn [9,10].
Vårt inntrykk er at yngre innvandrere med følgetilstand etter polio utgjør en stadig større andel av pasientgruppen som søkes til vurderingsopphold ved Sunnaas sykehus HF, Haukeland universitetssykehus, Universitetssykehuset i Nord-Norge og Sykehuset Innlandet avd. Ottestad. I en nylig svensk studie utgjorde yngre innvandrere 20 % av pasientene ved en polioklinikk [11].
Hensikten med denne studien var å identifisere de spesifikke utfordringene som polioskadde innvandrere møter i Norge.
Materiale og metode
Studien er en retrospektiv gjennomgang av epikriser for polioskadde innvandrere innlagt ved Sunnaas sykehus i perioden 2014-2020.
Ved søk i DIPS (digitalt pasientjournalsystem) for perioden 2014-2020 registrerte vi til sammen 388 personer med diagnosekode B91 (poliomyelitt) eller G14 (postpolio syndrom). På bakgrunn av oppgitt fødeland kunne 74 personer identifiseres som innvandrere eller flyktninger fra ikke-vestlige land (Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand), hvorav 73 personer hadde diagnosekode B91, mens 12 personer hadde både diagnosekode B91 og G14. Disse 74 polioskadde innvandrerne utgjorde materialet i denne studien.
Kjønn, alder, fødeland, bosted, utdanning og yrkesstatus ble registrert. Alle relevante medisinske opplysninger i epikriser for første og siste innleggelse i perioden 2014-2020 ble registrert, med særlig vekt på problemstilling ved innkomst, praktisk funksjonsevne og fysisk kapasitet, samt foreslåtte tiltak og intervensjoner.
sentrale/lovbestemte helseregistre, med mindre annet følger av forskriftene til registrene (som ikke er tilfelle her).
Bruk av andre anonyme opplysninger og vurderinger om helseforhold. Med anonyme opplysninger menes opplysninger der navn, fødselsnummer og andre personentydige kjennetegn er fjernet, slik at opplysningene ikke lenger kan knyttes til en enkeltperson. Ansvaret for anonymiseringen ligger hos registereier.
Datafilen og identifikasjonsnummer som var brukt til å gjøre enkle analyser, er slettet. Ingen figurer eller tabeller kan identifisere en
Gå til medietI Norge var det i perioden 1925-65 registrert totalt 17 000 personer med polio, og det anslås at det fortsatt lever omkring 7 500 personer med polioskade i Norge [5]. De fleste polioskadde har hatt behov for rehabilitering, korrigerende kirurgi og hjelpemidler for å kunne fungere optimalt [6]. Fra slutten av 1980-tallet ble det kjent at polioskadde kunne få senskader, omtalt som postpolio syndrom. Dette er en utelukkelsesdiagnose, som forutsetter akutt poliomyelitt, en lang stabil periode, nye helseproblemer etter en periode på minst 15 år med ny svekkelse i muskulaturen, påfølgende redusert funksjon, økte smerter i muskler og ledd og ofte uttalt mental og fysisk trettbarhet [7].
Det er fortsatt nødvendig at helsepersonell har kunnskap om polio og postpolio syndrom, slik at de kan gi god behandling til mennesker som lever med lammelser etter polio [8]. Det er trolig en ekstra utfordring i primærhelsetjenesten å gi et tilstrekkelig tilbud til yngre, polioskadde innvandrere. Ikke-vestlige innvandrere har ofte en mer kompleks sykdomshistorie og stor psykososial belastning, med behov for sammensatte tiltak. Disse pasientene opple-ver ekstra utfordringer knyttet til fysisk kapasitet og aktiv deltakelse i arbeidslivet i et nytt og fremmed samfunn [9,10].
Vårt inntrykk er at yngre innvandrere med følgetilstand etter polio utgjør en stadig større andel av pasientgruppen som søkes til vurderingsopphold ved Sunnaas sykehus HF, Haukeland universitetssykehus, Universitetssykehuset i Nord-Norge og Sykehuset Innlandet avd. Ottestad. I en nylig svensk studie utgjorde yngre innvandrere 20 % av pasientene ved en polioklinikk [11].
Hensikten med denne studien var å identifisere de spesifikke utfordringene som polioskadde innvandrere møter i Norge.
Materiale og metode
Studien er en retrospektiv gjennomgang av epikriser for polioskadde innvandrere innlagt ved Sunnaas sykehus i perioden 2014-2020.
Ved søk i DIPS (digitalt pasientjournalsystem) for perioden 2014-2020 registrerte vi til sammen 388 personer med diagnosekode B91 (poliomyelitt) eller G14 (postpolio syndrom). På bakgrunn av oppgitt fødeland kunne 74 personer identifiseres som innvandrere eller flyktninger fra ikke-vestlige land (Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand), hvorav 73 personer hadde diagnosekode B91, mens 12 personer hadde både diagnosekode B91 og G14. Disse 74 polioskadde innvandrerne utgjorde materialet i denne studien.
Kjønn, alder, fødeland, bosted, utdanning og yrkesstatus ble registrert. Alle relevante medisinske opplysninger i epikriser for første og siste innleggelse i perioden 2014-2020 ble registrert, med særlig vekt på problemstilling ved innkomst, praktisk funksjonsevne og fysisk kapasitet, samt foreslåtte tiltak og intervensjoner.
sentrale/lovbestemte helseregistre, med mindre annet følger av forskriftene til registrene (som ikke er tilfelle her).
Bruk av andre anonyme opplysninger og vurderinger om helseforhold. Med anonyme opplysninger menes opplysninger der navn, fødselsnummer og andre personentydige kjennetegn er fjernet, slik at opplysningene ikke lenger kan knyttes til en enkeltperson. Ansvaret for anonymiseringen ligger hos registereier.
Datafilen og identifikasjonsnummer som var brukt til å gjøre enkle analyser, er slettet. Ingen figurer eller tabeller kan identifisere en
