- Vi jobbet sju dager i uka, og tjente 3-4 dollar i måneden. Vi hadde ikke noe vi skulle sagt. Vi var stuck på bakrommene. Vi kunne ikke gå noen steder på kveldene. Og på grunn av apartheid på den tiden kunne du ikke en gang gå inn i en butikk, forteller Witbooi.
- Barna vi passet kunne sette seg ned på benker i parkene vi besøkte, mens vi måtte stå ved siden - vi hadde ikke lov til å sette oss på benken. Du tok med barna du passet på stranda, men kunne ikke gå ut i vannet selv - fordi de mente vannet ville «skifte farge», forteller hun videre og bryter ut i en rå latter.
Det gjør hun flere ganger under samtalen med Bistandsaktuelts reporter. Men under latteren ligger det mye alvor og vonde minner.
- Du var degradert som kvinne, sier hun.
- Jeg fikk ikke mulighet til å passe mitt eget barn, fordi jeg passet andres barn. Jeg husker at jeg fikk fri én dag på meg til å gravlegge min egen mor da hun døde, og én dag til å gravlegge min far. Jeg følte at alt som er viktig i livet ble frarøvet meg.
Enda verre i andre land
I dag er Winterbooi generalsekretær i Sør-Afrikas fagforening for hushjelper og hun er president for the International Domestic Workers Federation.
Hun har kjempet for hushjelpers rettigheter i mer enn 50 år, og hun kjemper fremdeles. Hun har vunnet mange kamper, men det er fortsatt mye igjen å kjempe for, understreker hun.
- Da jeg ble mer internasjonalt engasjert oppdaget jeg at det var mange som hadde en mye tøffere kamp å kjempe enn meg. Vi hadde vunnet mange kamper i Sør-Afrika, vi hadde vunnet våre rettigheter.
Hun kunne nesten ikke tro det. Hun ble dypt sjokkert over å høre om hvor dårlig hushjelper ble behandlet andre steder i verden, forteller den sør-afrikanske fagforeningslederen. Hver eneste dag får Witbooi fortvi
