Lønn fikk umiddelbart hundre prosent avtale. Andre, som hadde jobbet mindre, fikk deltidstilskudd. Alt var klappet og klart. Det kunne vært fryd og gammen. Slik ble det ikke.
Historien
Men før vi dypdykker i fordeler og ulemper, krangler og uenigheter. La oss gå tilbake i tid. Til 1970-tallet hvor det ble gjort utredningsarbeider på løpende bånd om utvikling og organisering av primærhelsetjenesten. Utredningene førte til at Lov om helsetjenesten i kommunene kom i 1982, og fysioterapi ble en lovpålagt tjeneste.
Hensikten var å sikre tilgang til fysioterapi for alle innbyggere i alle kommuner. Samtidig ønsket myndighetene kontroll over utgiftene.
De n nye loven la grunnlaget for at fysioterapeuter fikk driftsavtale i 1984. Finansieringsordningen ble lagt om. De første årene fikk kommunene øremerkede midler fra staten for å dekke tilskuddene. De ble estimert til å skulle utgjøre 40 prosent av fysioterapeutenes inntekt.
Ulike løsninger
Kommunene valgte ulike ordninger. Noen opprettet 100 prosent avtaler. For å spare utgifter, splittet e tter hvert kreative rådmenn opp hjemle r. Staten fikk høyere utgifter, terapeutenes inntekter ble redusert.
En rekke fysioterapeuter ble avspist med 20 prosent driftstilskudd, men jobbet minst 100 prosent.
En rekke fysioterapeuter følte seg overkjørt av myndighetene. Kommunene, som betalte deler av gildet, ville ha et ord med i laget. Noen ønsket å pålegge avtalefysioterapeutene oppgaver som fysioterapeutene ville ha seg frabedt. Andre mente - og mener - pengene bør følge pasienten.
- Det var et rabalder, rett og slett. Advokater ble koblet inn, folk meldte seg ut av NFF og frontene var steile, spesielt i Fredrikstad og i Drammen. Jeg deltok som delegat på landsmøtet i 1985, men valgte etter det å trekke meg fra politisk arbeid. Det var for utrivelig, sier Lønn.
Han var blant dem som valgte å bli i Norsk Fysioterapeutforbund. Fordi han mente - og mener - driftstilskuddordnin
