Fagpressenytt

JEG BOR I SENTRUM. Her er lavblokker og høyblokker, noen i pasteller, noen er grå og noen i pustende treverk. Asfalten er grå og kald, død som de grå murveggene. I asfaltsprekken ser jeg en løvetann som har kjempet seg frem med sin gule manke og sine tannete blader. Min by er også levende. Det grønne overdøver det asfaltgrå. Der grått stopper starter grønt.
En vegg av jordskokk møter meg. Lange stengler rager over hodet mitt, og solgule kurver vaier i vinden. Til høsten skal jeg høste de søte underjordiske knollene. Jeg har kommet til den lille nabolagshagen som ligger like rundt hjørnet. Snorrette rader er dekket med halm, ull og gressklipp. Opp av halmen spirer jordbær ved siden av ringblomst og kornblomst. Ved siden av klatrer erteblomstene oppover stokkene. Store rosenkålplanter vokser ved siden av hvitløk. Sellerien blant savoykålhoder, og gulroten deler rad med løk. Mangolden spraker i regnbuens farger. Den skal bli med hjem, sammen med en bukett av sibirvalmuer, agurkurt og tagetes. Sankekurven min er med, grønnsakene som er dyrket her er for alle.

EN GRÅ STRIPE med asfalt må krysses. Jeg skal til urtehagen. Her er alle mulige urtevekster, de fleste til matlaging og noen til plantefarging. Jeg kan ikke se det, men over meg er takene like grønne og frodige som gresset under føttene mine. Byens tak som er egnet for takhager, utgjør et areal på hele 2000 fotballbaner. Noen vegger har også vertikale dyrkekasser.
Byens parker har troll - poteten med det røde skallet. Byboere kan høste en rekke ulike potetsorter i sin nærmeste park. Slik det var under første verdenskrig da Slottsparken ble dyrket opp, og byboere kunne høste 450 tonn pottitter. Poteten bruker vi som et av stegene i de økologiske vekstskiftene, for jordforbedring, før de nitrogenbindene ertene og bønnene kommer til, og etterhvert kornet. Her brukes selvsagt ingen giftige plantevernmidler, vi har blitt såpass gode på samplanting og valg av sorter at vi ikke har behov for det.

TORMOD, FILIPPA, James Grieve, og Ingrid kan du hilse på i de mange frukthagene, i parker og bakgårder og langs gatene. Vi var lei av det sparsomme utvalget av fruktsorter i butikken, og har lenge jobbet med å utvide mangfoldet av sorter, spesielt kulturarvsorter - både eple, plomme, pærer, søte kirsebær og knallrøde moreller - som vi deler med byfuglene. Frukttrærne er spesielt populære hos barna, som klatrer og husker i dem - men kun de tøffeste tørr å våge seg opp i de ruvende gråpæretrærne. Visste du at Oslo var landets største fruktkommune på slutten av femtitallet? Her fantes 215 000 epletrær og 193 000 bærbusker av ymse slag, som først og fremst gikk til privat forbruk og resten ble solgt på torget.
Et fargespekter av engblomster blomstrer under frukttrærne - jo mer biologisk mangfold, desto mer nyttedyr. Marihøna er god å ha, hun passer på at ikke bladlusa tar over. Nyttedyra tar vi godt vare på i bosteder som trestubber og insektshoteller. Biene bor i egne bigårder spredt rundt i byen, gjerne litt for seg selv. Mesteparten av honningen blir fôr til biene, men de urbane røkterne sørger for at byboerne også får honning - hvert byområde har sin unike honningsmak, preget av flora og mikroklima. Det byens beboere ikke har dyrket, har naturen sørget for å grønnkle. Det meste er spiselig - ryllik, løkurt, geitrams, karve, bergmynte og tunbalderbrå - og det ryktes om et ramsløkfelt i en av byens skjulte bakgårder.

I UTKANTEN AV sentrum finnes magiske skogholt, hundremeterskoger som vi kaller dem. Her kan det hende du støter på en sau eller fem - byens gartnere som sørger for at skogene er åpne og fine. Noen skogholt er selvgående matskoger med nøttetrær og bærbusker. Langs f