NNN-arbeideren
07.12.2021
For hundre år siden var idrett en del av Norges forsvarsevne. Mens streikebrytere ble hentet fra den borgerlige idrettsbevegelsen.
Det går knapt et internasjonalt idrettsmesterskap av større dimensjoner nå til dags uten at også idrettens etikk og politikk blir diskuert. Hvor mange har ikke ofret livet for at det skal bli Fotball-VM i Qatar? Og hva skal langrennsstjernene våre mene om borgerrettigheter i Kina når de reiser til Beijing for sitt OL i februar?
Men idrett har lenge vært politikk, i flere dimensjoner. Også her til lands. På 1800-tallet spurte man seg: Skulle idrett være nettopp det, med konkurranser og spenning? Var det et folkehelseprosjekt? Eller var idretten først og fremst til for nasjonens forsvarsevne i tilfelle krig? Og midt inni der ble det også arbeiderkamp på høyeste nivå.
STERKE MOTSETNINGER
Allerede i 1861 ble Norges første landsomfattende idrettsorganisasjon stiftet: «Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug». Forløperen til Norges idrettsforbund skulle blant annet bidra til å styrke forsvaret av Norge. Idretten var derfor i mange år plassert under Forsvarsdepartementet og Stortingets militærkomité.
Men det pågikk også en politisk strid. Idretten var fra 1919 organisert i den borgerlige organisasjonen «Norges landsforbund for Idrett». Flere sentrale personer i landsforbundet var også aktive i «Samfundshjelpen» som organiserte streikebrytere under storstreiken i 1921. Det var en utvikling som måtte stoppes.
POLITISK ALTERNATIV
Arbeiderpartiet, LO og partiets ungdomsorganisasjon dannet i 1921 en felles komité som skulle se på utviklingen av arbeideridretten og forholdet til det borgerlige landsforbundet. Ett hovedmål var å hindre at unge idrettsutøvere ble rekruttert som streikebrytere. Samtidig var det avgjørende for arbeiderbevegelsens framtid at ungdommen fikk et alternativt fellesskap til den borgerlige idretten. Det neste skr
Les opprinnelig artikkelMen idrett har lenge vært politikk, i flere dimensjoner. Også her til lands. På 1800-tallet spurte man seg: Skulle idrett være nettopp det, med konkurranser og spenning? Var det et folkehelseprosjekt? Eller var idretten først og fremst til for nasjonens forsvarsevne i tilfelle krig? Og midt inni der ble det også arbeiderkamp på høyeste nivå.
STERKE MOTSETNINGER
Allerede i 1861 ble Norges første landsomfattende idrettsorganisasjon stiftet: «Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug». Forløperen til Norges idrettsforbund skulle blant annet bidra til å styrke forsvaret av Norge. Idretten var derfor i mange år plassert under Forsvarsdepartementet og Stortingets militærkomité.
Men det pågikk også en politisk strid. Idretten var fra 1919 organisert i den borgerlige organisasjonen «Norges landsforbund for Idrett». Flere sentrale personer i landsforbundet var også aktive i «Samfundshjelpen» som organiserte streikebrytere under storstreiken i 1921. Det var en utvikling som måtte stoppes.
POLITISK ALTERNATIV
Arbeiderpartiet, LO og partiets ungdomsorganisasjon dannet i 1921 en felles komité som skulle se på utviklingen av arbeideridretten og forholdet til det borgerlige landsforbundet. Ett hovedmål var å hindre at unge idrettsutøvere ble rekruttert som streikebrytere. Samtidig var det avgjørende for arbeiderbevegelsens framtid at ungdommen fikk et alternativt fellesskap til den borgerlige idretten. Det neste skr
