Den første tiden som rekonvalesent etter operasjon, fikk Conrad mange blomster og hilsner med ønske om god bedring. Denne vennligheten gjorde ham godt, og han svarte alle som viste ham oppmerksomhet. Etter som ukene gikk og han ble raskere, begynte han å ta bilen inn til sentrum og hente posten i postboksen. Han visste jo at ikke alle menneskene i bygden hørte til hans beundrere, og det var helt uvant for ham å være i gaten midt i arbeidstiden. Noen kom bort og hilste i vennlighet, andre snudde seg bort og hastet videre. Det ble likevel til at han fortsatte med å hente posten og gå i banken og betale regninger. Raskt og effektivt og så hjem igjen. Han savnet ikke sine pasienter og sin praksis, og slett ikke ansvaret. Og ettersom han var sykemeldt og hadde privat avbruddsforsikring i tillegg til det offentliges bidrag, var inntekten god. Og det ville den fortsette å være i et år fremover, i alle fall såfremt han ikke skulle friskmeldes. Ettersom han var 66 år og ble 67 ved opphør av sykemeldingstiden, var det ingen som regnet med at han ville klare å drive praksis det første året etter en så stor operasjon som den han hadde hatt.
Tre måneder etter operasjonen var Conrad til etterkontroll, og det ble ikke funnet spredning av kreften. Conrad begynte så smått å tro på en fremtid. Men han sov dårligere enn han hadde pleid, og det var sjelden mer enn en halvtime mellom hver gang han kom til å tenke på seg selv og den utlagte urinvei. Det var bare gradvis det helt og fullt gikk opp for ham at dette var noe som kom til å være ham for resten av livet. Hittil hadde han alltid blitt frisk etter en sykdom. Det var vemodig hver gang det slo ham at nå ble han aldri akkurat som før. Og vemodet fulgte ham, uten stor dramatikk, men fulgte ham gjennom dager og drømmer om nettene.
Fra et langt praksisliv visste Conrad godt at kronisk syke mennesker er en pest og en plage for omgivelsene (og for ham selv som lege også, om han nå skulle være ærlig). Han visste derfor også at det var avgjørende både for ham selv og for hans kone og all verden som han skulle ha kontakt med at han ikke ble hengende fast i et syn på seg selv som pasient. Det var lettest utenfor hjemmet eller når de fikk besøk. Som hans kone flere ganger uttrykte det: Du er så kjekk når du er ute blant folk eller når det er folk her. Men ellers må jeg si at du er svært forandret og i grunnen litt grinete. Conrad visste at hun hadde rett, og likefullt var det vanskelig å være som før operasjonen. Hjemme hadde han gått inn i en pasientrolle, og var det ikke egentlig det han hadde ellers også, bare på en annen måte, den kjekke det-går-bare-bra-rollen? Han ble gradvis klar over at det han likte best, bortsett fra å være alene, var å være sammen med folk som enten ikke visste at han var operert, eller som ikke viste tegn til å vite det
