Fysioterapeuten
20.04.2018
Fysisk aktivitet (FA) er et begrep mange fysioterapeuter kommer i berøring med. Fysioterapeuter som en behandlende profesjon, blir også i dag utfordret til å arbeide med FA.
Det kan derfor være vesentlig å undersøke litt nærmere hvordan begrepet defineres og brukes, og hvilke forbindelser til «det psykiske» som FA settes i forbindelse med. Det er særlig mangelen på FA hos barn og ungdom som har fått stor oppmerksomhet (1). I flere forskningsprosjekter er interessen rettet mot å måle hvilken effekt fysisk aktivitet har på læring, helse og læringsmiljø. I et stort prosjekt i Sogn og Fjordane, var det ingen signifikante forskjeller mellom intervensjonsskoler med ekstra FA og kontrollskoler uten ekstra FA på disse variablene (2). Det kan være mange grunner til det. Vi stiller spørsmål ved hvordan slike undersøkelser er lagt opp, hvordan det kan forklares at fysisk aktivitet skulle kunne ha effekt på noe annet enn seg selv, og om det ikke er nok at fysisk aktivitet har en egenverdi, og hva forståelsen av fysisk aktivitet er basert på, med hensyn til begrepsdefinisjoner og teori.
Debatten om barn og ungdoms manglende fysiske aktivitet og dårlige psykiske helse
Til tross for at forskningen ikke kan skilte med klare effekter på helse og læring, bruker politikere og andre forskning som om det fantes funn som gir grunnlag for å innføre en times fysisk aktivitet i skolen. Det kan være gode grunner til å la barna få mer tid til å bevege seg, også i skolehverdagen, men grunnene som kommer fra forskning gir ikke bedre holdepunkter enn hva hverdagsforståelser gir. Så hvorfor og hvordan forske i dette feltet? Uten at dette viktige spørsmålet er tilfredsstillende besvart, har imidlertid Stortingsflertallet nylig vedtatt en ordning om en times fysisk aktivitet hver dag for elever på 1.-10. trinn (3). Det er stor tro på at dette tiltaket vil «gjøre norske barn friskere»1.
Det er ikke bare mangelen på fysisk aktivitet og barn og unges «fysiske» helse som vekker bekymring og debatt. «Psykiske plager og lidelser er et stort helseproblem hos barn og unge i Norge i dag», slår Folkehelseinstituttet fast (4). Og med ekko i mediene og fra politikere som overbyr hverandre
i tiltaks-auksjoner. Mens Røe Isaksen har fått tilslag på «Livsmestring og folkehelse som et fagovergripende tema i den nye læreplanen» (5), har Gahr Støre og Giske lagt inn bud på en massiv satsning på skolehelsetjenesten (6-7).
Empirisk belegg for tiltakene?
«Vi lever i en kultur hvor tall teller», slås det fast i fagbladet Forskningspolitikk (8, s. 10). «Tallenes tale er klar: 22,2 prosent av jentene som forskerne snakket med, sier at de sliter med det som forskerne definerer som ‘emosjonelle vansker'» (9, v.u.). To forskere og 2530 skoleelever. Er det mulig? Vi kontaktet forskerne. De hadde brukt spørreskjema som elevene krysset av på i løpet av en 10 minutters tid. Slik foregår forskningen i mange undersøkelser som brukes som empirisk belegg i debatten om barn og ungdoms helse, noe vi også har belyst i en tidligere artikkel (10) (se også 11).
Et fellestrekk ved undersøkelser som brukes som belegg for at fysisk aktivitet bedrer den psykiske helsen, er at de konkluderer med et men. «Ungdom som ikke er aktive i idrett, er mer utsatt for psykiske helseplager enn idrettsaktive ungdommer». Men; «Det er derimot lite variasjon i psykiske helseplager
1 Hurra! sier medlem av helse- og omsorgskomiteen og helsepolitisk talsperson i SV Nicholas Wilkinson til NRK (3).
etter hvor ofte ungdom er aktiv i idretten» (12, s. 79). Tilsvarende konkluderer en annen studie: «Våre funn viste en negativ sammenheng mellom fysisk aktivitet og angst/ depresjon og tilsvarende positiv sammenheng mellom fysisk aktivitet og henholdsvis mestringsopplevelse og positiv selvoppfatning». Men; «På hvilken måte fysisk aktivitet påvirker unges psykiske helse, og hvordan den psykiske helsen påvirker det fysiske aktivitetsnivået, er usikkert» (13, s. 337).
At det er vanskelig å finne forskningsbasert belegg for at fysisk aktivitet bedrer den psykiske helsen, er også budskapet i en forskningsoppsummering. Til tross for dette, er konklusjonen at «selv om det er vanskelig å finne effekt av fysisk aktivitet på psykisk helse, læringsutbytte og læringsmiljø, betyr det ikke at det ikke er noen sammenheng mellom fysisk aktivitet og disse variablene» (14, s. 15). Det trengs bare mer forskning (15)
Gå til medietDebatten om barn og ungdoms manglende fysiske aktivitet og dårlige psykiske helse
Til tross for at forskningen ikke kan skilte med klare effekter på helse og læring, bruker politikere og andre forskning som om det fantes funn som gir grunnlag for å innføre en times fysisk aktivitet i skolen. Det kan være gode grunner til å la barna få mer tid til å bevege seg, også i skolehverdagen, men grunnene som kommer fra forskning gir ikke bedre holdepunkter enn hva hverdagsforståelser gir. Så hvorfor og hvordan forske i dette feltet? Uten at dette viktige spørsmålet er tilfredsstillende besvart, har imidlertid Stortingsflertallet nylig vedtatt en ordning om en times fysisk aktivitet hver dag for elever på 1.-10. trinn (3). Det er stor tro på at dette tiltaket vil «gjøre norske barn friskere»1.
Det er ikke bare mangelen på fysisk aktivitet og barn og unges «fysiske» helse som vekker bekymring og debatt. «Psykiske plager og lidelser er et stort helseproblem hos barn og unge i Norge i dag», slår Folkehelseinstituttet fast (4). Og med ekko i mediene og fra politikere som overbyr hverandre
i tiltaks-auksjoner. Mens Røe Isaksen har fått tilslag på «Livsmestring og folkehelse som et fagovergripende tema i den nye læreplanen» (5), har Gahr Støre og Giske lagt inn bud på en massiv satsning på skolehelsetjenesten (6-7).
Empirisk belegg for tiltakene?
«Vi lever i en kultur hvor tall teller», slås det fast i fagbladet Forskningspolitikk (8, s. 10). «Tallenes tale er klar: 22,2 prosent av jentene som forskerne snakket med, sier at de sliter med det som forskerne definerer som ‘emosjonelle vansker'» (9, v.u.). To forskere og 2530 skoleelever. Er det mulig? Vi kontaktet forskerne. De hadde brukt spørreskjema som elevene krysset av på i løpet av en 10 minutters tid. Slik foregår forskningen i mange undersøkelser som brukes som empirisk belegg i debatten om barn og ungdoms helse, noe vi også har belyst i en tidligere artikkel (10) (se også 11).
Et fellestrekk ved undersøkelser som brukes som belegg for at fysisk aktivitet bedrer den psykiske helsen, er at de konkluderer med et men. «Ungdom som ikke er aktive i idrett, er mer utsatt for psykiske helseplager enn idrettsaktive ungdommer». Men; «Det er derimot lite variasjon i psykiske helseplager
1 Hurra! sier medlem av helse- og omsorgskomiteen og helsepolitisk talsperson i SV Nicholas Wilkinson til NRK (3).
etter hvor ofte ungdom er aktiv i idretten» (12, s. 79). Tilsvarende konkluderer en annen studie: «Våre funn viste en negativ sammenheng mellom fysisk aktivitet og angst/ depresjon og tilsvarende positiv sammenheng mellom fysisk aktivitet og henholdsvis mestringsopplevelse og positiv selvoppfatning». Men; «På hvilken måte fysisk aktivitet påvirker unges psykiske helse, og hvordan den psykiske helsen påvirker det fysiske aktivitetsnivået, er usikkert» (13, s. 337).
At det er vanskelig å finne forskningsbasert belegg for at fysisk aktivitet bedrer den psykiske helsen, er også budskapet i en forskningsoppsummering. Til tross for dette, er konklusjonen at «selv om det er vanskelig å finne effekt av fysisk aktivitet på psykisk helse, læringsutbytte og læringsmiljø, betyr det ikke at det ikke er noen sammenheng mellom fysisk aktivitet og disse variablene» (14, s. 15). Det trengs bare mer forskning (15)
