Fysioterapeuten
22.09.2017
«Å, er du fysioterapeut? Kan du ikke kna meg litt i nakken?». Hvem av oss har ikke fått et slikt spørsmål? I alle fall vi i den «eldre garde». Kanskje ikke den yngre, og vel og bra er det! For ingen av oss ønsker å bli forbundet med «knaing». Yrkesstolthet er viktig, og med vår utdanning og bakgrunn er det irriterende og frustrerende når «allmenheten» forbinder oss kun med massasje. Når det er sagt: Hva ønsker vi da at folk i gaten skal assosiere oss med?
Fysioterapi i et ICF-perspektiv
Et sterkt fokus på trening og betydningen av fysisk aktivitet er «in» i tiden. Som fysioterapeuter har vi oppmerksomhet rettet mot kroppslig funksjon, og da er det nærliggende og naturlig at vi også tar del i og bidrar med vår kunnskap knyttet til betydningen av fysisk aktivitet. Vi er vel alle enige i at fysisk aktivitet er viktig og helsebringende, og kanskje har fysioterapeuter tidligere hatt for lite fokus på dette, i vår iver etter å behandle enkeltproblemer uten å se de i sammenheng med mål om større aktivitet, bedre helse og økt deltakelse i samfunnet. ICF-modellen (1) er nyttig som redskap for å forstå det komplekse og sammensatte helsebildet, der kroppslige-, aktivitets- og deltakelsesaspekter samt omgivelses- og personlige faktorer sammen utgjør en helhet. Det er naturlig at det vil være forskjell i hvor de ulike fagprofesjonene retter sin hovedoppmerksomhet i ICF-modellen, og dette er nødvendig for å sikre en helhetlig tilnærming. Det er nettopp dette som gjør tverrfaglig samarbeid så spennende og viktig. For å sitere fysioterapeuten intervjuet i Fysioterapeuten 5/2017 i Rønnings reportasje «Dagen som forandret alt» (2): «For å bli tverrfaglig god må man være særfaglig supergod». Vi skal ikke tråkke i hverandres bed, men utfylle hverandre med mål om å ivareta alle aspekter av helse. Hva er så fysioterapeutens rolle?
Hva skal til for å være fysisk aktiv?
Mye forskning innenfor fysioterapi er rettet mot fysisk aktivitet, kondisjon og helse, men det er mindre oppmerksomhet på hvilke bevegelsesmessige forutsetninger som må være til stede for å
Gå til medietFysioterapi i et ICF-perspektiv
Et sterkt fokus på trening og betydningen av fysisk aktivitet er «in» i tiden. Som fysioterapeuter har vi oppmerksomhet rettet mot kroppslig funksjon, og da er det nærliggende og naturlig at vi også tar del i og bidrar med vår kunnskap knyttet til betydningen av fysisk aktivitet. Vi er vel alle enige i at fysisk aktivitet er viktig og helsebringende, og kanskje har fysioterapeuter tidligere hatt for lite fokus på dette, i vår iver etter å behandle enkeltproblemer uten å se de i sammenheng med mål om større aktivitet, bedre helse og økt deltakelse i samfunnet. ICF-modellen (1) er nyttig som redskap for å forstå det komplekse og sammensatte helsebildet, der kroppslige-, aktivitets- og deltakelsesaspekter samt omgivelses- og personlige faktorer sammen utgjør en helhet. Det er naturlig at det vil være forskjell i hvor de ulike fagprofesjonene retter sin hovedoppmerksomhet i ICF-modellen, og dette er nødvendig for å sikre en helhetlig tilnærming. Det er nettopp dette som gjør tverrfaglig samarbeid så spennende og viktig. For å sitere fysioterapeuten intervjuet i Fysioterapeuten 5/2017 i Rønnings reportasje «Dagen som forandret alt» (2): «For å bli tverrfaglig god må man være særfaglig supergod». Vi skal ikke tråkke i hverandres bed, men utfylle hverandre med mål om å ivareta alle aspekter av helse. Hva er så fysioterapeutens rolle?
Hva skal til for å være fysisk aktiv?
Mye forskning innenfor fysioterapi er rettet mot fysisk aktivitet, kondisjon og helse, men det er mindre oppmerksomhet på hvilke bevegelsesmessige forutsetninger som må være til stede for å
