Empowerment av tjenestebrukerne framstår i dag som en hovedmålsetting i så vel helse- og sosialpolitikken som i utdanningene som rekrutterer fagpersoner til dette området. Empowerment er et begrep med uklart innhold (Askheim 2007). Etter som det har økt i popularitet har ulike aktører annektert begrepet. Et felles grunnlag for ulike tilnærminger er likevel at empowerment handler om hvordan personer eller grupper som befinner seg i en avmaktsituasjon kan opparbeide seg styrke og kraft til å komme ut av avmakten. Gjennom en slik kraftmobilisering skal de bli i stand til å motarbeide krefter som holder dem nede og få mer makt, kontroll og styring over eget liv. Empowermenttenkningen har et ressursorientert perspektiv. Personene som befinner seg i avmakt ses som aktive, handlende subjekter som kan og vil endre betingelsene for at de befinner seg i avmaktsituasjonen, dersom forholdene legges til rette for det.
I faglitteraturen opptrer ofte empowermentbegrepet sammen med begrepet brukermedvirkning. Brukermedvirkningsbegrepet er også uklart og dekker over store variasjoner både når det gjelder grader av medvirkning og på hvilket nivå medvirkningen foregår. En hovedforskjell i forhold til empowermentbegrepet er at mens brukermedvirkning avgrenser seg til å ha innflytelse på tjenestene, har empowerment en videre målsetting. Målet er at de avmektige skal gjenvinne statusen som fullverdige samfunnsborgere (Askheim 2009).
Den internasjonale føderasjonen for sosialt arbeid (International Federation of Social Workers/IFSW) og Den internasjonale føderasjonen for utdanningene i sosialt arbeid (International Association of Schools of Social work/ IASSW) opererer med et eksplisitt empowermentperspektiv når de definerer sosialt arbeid og dets verdigrunnlag (IASSW/IFSW 2004). Organisasjonene understreker sterkt at kjerneoppgavene til sosialarbeidere er å motarbeide sosial urettferdighet og ulikhet og å bekjempe barrierene som skaper marginalisering og avmakt.
Profesjonene i sosialt arbeid skal fremme sosial endring, problemløsning og empowerment og frigjøring hos individer for å bedre deres velferd..I solidaritet med dem som er i en vanskelig situasjon skal profesjonene bestrebe seg på å lindre fattigdom og å frigjøre sårbare og undertrykte personer for å fremme sosial inkludering (ibid, s. 1)
Til tross for slike målsettinger viser studier at det ser ut til å være en lang vei å gå før det sosialfaglige arbeidet kan sies å fremme empowerment hos tjenestemottakerne. Selv om det er utilsiktet, ser det snarere ut til at brukere eller klienter innenfor ulike institusjonelle rammer føler seg ydmyket og skamfulle i møte med dem som har til oppgave å hjelpe dem (se for eksempel Askheim og Guldvik 1999, Rønning 2005, Starrin 2006, Underlid 2005). Profesjonaliseringen av sosialt arbeid kritiseres for å ha som konsekvens en byråkratisering som tenderer mot å fjerne den profesjonelle fagpersonen fra brukerens perspektiv (Denvall, Heule og Kristiansen 2007). Praksis preges lett av at brukerne ses på som personer med mangler og problemer. Kategorier og roller som opprettholder en vi-og-de tenkning konstrueres når sosiale tiltak iverksettes (Järvinen og Mik-Meyer 2003). Det etterlyses et brukerperspektiv som løfter fram brukerne som aktører i sosiale endringsprosesser og som ser deres kunnskaper om sine livsvilkår som en viktig kunnskapskilde. Også praksiser som proklamerer empowerment og brukerinvolvering kritiseres for at perspektivene framføres og filtreres gjennom fagpersonene og at brukerne som aktive bidragsytere ikke slipper til (Wilson og Beresford 2000). På denne måten fremmes og legitimeres en praksis som ikke fjerner undertrykking og marginalisering, men heller bidrar til å tåkelegge eksisterende maktforhold.
Kritikken mot sosialt arbeids praksis rammer også utdanningene. IFSW har utarbeidet et europeisk rammeverk for kvalitetssikring av de sosialfaglige profesjonene der involvering av tjenestebrukere trekkes fram som et kjerneelement i utvikling av de sosiale tjenestene (Anghel og Ramon 2009). Likevel lærer studenter i hovedsak om empowerment gjennom teori. Når de møter brukere er det gjerne som en eller annen slags klienter i praksisperiodene, eller gjennom enkeltforelesninger der brukere enten forteller om hvordan de har kommet seg ut av klientrollen eller om dystre møter med et lite brukerorientert tjenesteapparat. Kontakten med «feltet» er i stor grad begrenset til fagpersonene som arbeider der.
Det har ikke vært gjort systematiske undersøkelser av brukerinvolvering i de helse- og sosialfaglige utdanningene her i landet, men situasjonen er neppe særlig annerledes enn i Sverige. Der konkluderte en rapport fra Socialstyrelsen i 2003 med at det først og fremst er som «tämligen enstaka föreläsare studenterna kommer i kontakt med personer med egna erfarenheter av social service och utanförskap» (Börjeson m.fl. 2008:8).
Forsøk med å trekke brukerne inn i utdanningene
Storbritannia er trolig landet som sterkest grad har tatt på alvor betydningen av brukerinvolvering i sosialt arbeid. Som eneste land i Europa forpliktes lærestedene ut fra den nye «Diploma of Social Work» fra 2003 til aktivt å involvere tjenestebrukere i utforming, utøvelse og evaluering av utdanningsprogrammene på samtlige nivåer (Departement of Health 2002). En viktig pådriver for å stille slike krav til utdanningsinstitusjonene har vært organisasjonen «Shaping our Lives». Den er et nasjonalt nettverk bestående av 128 ulike brukerorganisasjoner (Beresford og Croft 2004, Branfield 2007). Se www.shapingourlives.org.uk. Pålegget fra de britiske myndighetene går ikke konkret inn på hvilken måte brukerne skal involveres i utdanningsprogrammene. Men prosjekter som dokumenterer brukerinvolvering viser at personer med brukererfaring er involvert som undervisere, i program- og pensumutvikling, som rådgivere, i evaluering og kvalitetsutvikling av studiene samt i prosessen med å rekruttere studenter (se for eksempel Anghel og Ramon 2009, Baldwin og Sadd 2006, Gupta og Blewett 2008, Humphreys 2005). I enkelte prosjekter har personer med brukererfaring vært rekruttert inn som studenter og fått akademisk uttelling for sin deltakelse (Barnes m.fl. 2006, Taylor og Le Riche 2006).
Inspirert av «Shaping our Lives» har sosialhøgskolen ved Universitetet i Lund i Sverige siden 2005 tilbudt et fem ukers studieemne: «Social Mobilisering och Förändringsarbete». Emnet gir 7,5 ECTS-poeng og har blitt tilbudt personer rekruttert fra ulike brukerorganisasjoner, såkalte oppdragsstudenter, sammen med sisteårsstudentene på sosionomstudiet (Heule m.fl. 2007, Börjeson m.fl. 2008). En grunnleggende tanke er å gi brukerperspektivet et tydelig rom i utdanningen, å legitimere erfaringsbasert kunnskap og å relatere samfunnsvitenskaplige teorier som utdanningen bygger på til de erfaringene oppdragsstudentene tar med inn i undervisningen. Ved avslutningen av vårsemesteret 2009 hadde 242 personer fullført kurset. Av disse var 158 sosionomstudenter (heretter: interne studenter), mens 84 var oppdragsstudenter (heretter: eksterne studenter) rekruttert fra 27 ulike brukerorganisasjoner (Bergsten, Beresford og Nambiar 2009). Sosialhøgskolen ved Universitetet i Lund mottok i 2008 midler fra Myndigheten för nätverk och samarbete inom högre utbildning (NSHU) for å drive brukermedvirkning som en pedagogisk innovasjon innenfor sosionomutdanningene. I tillegg til utdanningen i Lund er sju andre sosionomutdanninger knyttet til prosj