NNN-arbeideren
16.02.2023
Han rømte fra Syria da myndighetene bombet familiens fabrikk. Men i Trondheim har Abdu og sjokoladefamilien Albizreh igjen funnet oppskriften på det søte liv. Nokså bokstavelig talt.
Båtturen fra Tyrkia til Hellas var den farligste delen. Ti personer i en båt som maks var beregnet for fem. Men familien hadde bestemt seg: De måtte komme seg videre. Helt til Norge. Bak dem lå kaos, langt der framme skimtet de fred og ro. Stillhet.
Så de satte seg i båten, med den greske øya Samos i sikte. En grei båt klarer turen på et par timer, og i det fjerne skimta de lysene fra øya. Det kalde saltvannet piska dem tidvis i ansiktet, lysene kom liksom aldri nærmere. Den gamle gummibåten var lekk, noen øsa, andre padla for livet.
Det ble mørkt. Kaldt. Kom de til å nå fram?
Svaret var nei. Bølgene jobbet mot dem.
Heldigvis kom de seg så langt som til gresk farvann, der de til slutt ble reddet opp av den greske kystvakta.
- For å være helt ærlig; det var helt forferdelige, sier Abdulfattah - eller bare Abdu - Albizreh til NNN-arbeideren, der vi møter ham på et anonymt møterom på i lokalene til Nidar i Trondheim.
Det er ikke tilfeldig at Abdu endte opp her, i den trønderske sjokoladefabrikken. Men det var samtidig langt fra noen selvfølge.
LANG REISE
I år er det ti år siden bomben smalt. Det er vanskelig å forestille seg følelsen. Når bomben slår ned i kontoret du har fått bygd med egne midler og som du sitter i daglig. Når du setter deg i en overfylt gummibåt og alt du kan gjøre er å håpe at den bærer deg helt til land. Når familien på seks havner opp i Levanger, en trøndersk småby, i en liten leilighet på 50 kvadratmeter.
Overgangen har mildt sagt vært stor for familien Albizreh, fra en villa med flere biler og egen sjåfør utenfor storbyen Damaskus. Med eget basseng. Lenge et drømmeliv i trygghet, som senere ble ødelagt av kaos og krig. Naboer som måtte begraves. Hele byer som ble rasert.
Men de dveler ikke ved det som har vært, eller kunne blitt. Om tankene noen ganger tar dem med tilbake til tida hjemme i Syria,
Les opprinnelig artikkelSå de satte seg i båten, med den greske øya Samos i sikte. En grei båt klarer turen på et par timer, og i det fjerne skimta de lysene fra øya. Det kalde saltvannet piska dem tidvis i ansiktet, lysene kom liksom aldri nærmere. Den gamle gummibåten var lekk, noen øsa, andre padla for livet.
Det ble mørkt. Kaldt. Kom de til å nå fram?
Svaret var nei. Bølgene jobbet mot dem.
Heldigvis kom de seg så langt som til gresk farvann, der de til slutt ble reddet opp av den greske kystvakta.
- For å være helt ærlig; det var helt forferdelige, sier Abdulfattah - eller bare Abdu - Albizreh til NNN-arbeideren, der vi møter ham på et anonymt møterom på i lokalene til Nidar i Trondheim.
Det er ikke tilfeldig at Abdu endte opp her, i den trønderske sjokoladefabrikken. Men det var samtidig langt fra noen selvfølge.
LANG REISE
I år er det ti år siden bomben smalt. Det er vanskelig å forestille seg følelsen. Når bomben slår ned i kontoret du har fått bygd med egne midler og som du sitter i daglig. Når du setter deg i en overfylt gummibåt og alt du kan gjøre er å håpe at den bærer deg helt til land. Når familien på seks havner opp i Levanger, en trøndersk småby, i en liten leilighet på 50 kvadratmeter.
Overgangen har mildt sagt vært stor for familien Albizreh, fra en villa med flere biler og egen sjåfør utenfor storbyen Damaskus. Med eget basseng. Lenge et drømmeliv i trygghet, som senere ble ødelagt av kaos og krig. Naboer som måtte begraves. Hele byer som ble rasert.
Men de dveler ikke ved det som har vært, eller kunne blitt. Om tankene noen ganger tar dem med tilbake til tida hjemme i Syria,
