Fagpressenytt

Jon Lomøy og undertegnede er enige om at 1-prosentmålet er et virkemiddel. I mine øyne er det et politisk virkemiddel for et relativt raust bistandsbudsjett som vokser med økonomien. Det vil derfor bare føre til mer effektiv bistand dersom det eneste som mangler er flere kroner. Asbjørn Eidhammer synes å være av den oppfatningen fordi behovene ute i verden er uendelige. Det kan man godt mene, men jeg finner det for det første tvilsomt om norske velgere ville gått inn for å bevilge summer som står i forhold til dette synet. Da burde vi nok gitt vekk hele oljefondet.

For det andre kan man ikke si så mye fornuftig om hva som er rett størrelse på budsjettet uten å ha en formening om hvor effektive tiltakene som settes inn er. Vi gir ikke kontantoverføringer til verdens fattige. Vi gir på utallige måter, mange av dem svært indirekte. Og vi vet for lite om effektene, inkludert hvor mye som «ramler av lasset» på veien og kommer helt andre grupper verdensborgere til gode. Her bekymrer jeg meg mindre for myten som Lomøy nevner, at diktatorer får norske skattekroner rett i lommen, enn hvor mye det koster å drifte bistandssystemet.

Kompliserte kanaler

Jeg tror kanskje vi til og med vet mindre enn før når så mye sluses gjennom multilaterale kanale