Eidhammer synes at det er absurd å tenke seg at man skal budsjettere for bistand på samme måte som for andre felt og sektorer i statsbudsjettet. Det kan jeg ikke se at det er, i prinsippet.
Man kunne veid gevinstene opp mot kostnadene, men da måtte vi vært villige til å gjøre eksplisitte vurderinger av velferden til dem som vinner, hovedsakelig utenlandske borgere, mot velferden til dem som finansierer tiltakene, nordmenn. Innbakt i den vurderingen ville det ligget en idé om hva som er en rettferdig fordeling av ressurser mellom disse gruppene.
Dette skulle Eidhammer ønske seg, men han mener det er urealistisk. Ifølge ham er behovene ute uendelige, så det kan virke som han tenker på en standard velferdsfunksjon der alle er like og alle teller likt. Siden fattige i det tilfellet har større glede av en ekstra krone enn det de rike taper ved å gi den vekk, kan man tenke seg at langt større overføringer enn én prosent av nasjonalinntekten burde gis i bistand. Det er lite som tyder på at dette er en allmenn oppfatning av hva som er rettferdig.
USAs politikk: Velferdsgevinst i fattige land gis ingen verdi
