Fysioterapeuten
30.10.2017
Jeg liker ungdom, og møter mange av dem i min praksis som fysioterapeut.
Vi er mange fysioterapeuter som i de senere årene har delt erfaringer om at flere og flere ungdommer henvises til psykomotorisk fysioterapi. På et vis kan det synes paradoksalt siden helsetilstanden generelt er god hos de unge her til lands, i hvert fall om man forstår det som fravær av sykdom i biomedisinsk forstand. Ungdom sier imidlertid at de kjenner seg stresset, nedstemt, smerteplaget og utmattet (1,2). De kommer til fysioterapi med ulike diagnoser.
I hovedsak er det fastleger og leger på barne- og ungdomsavdelingen og barneog ungdomspsykiatrisk poliklinikk ved sykehuset på stedet som henviser ungdom til fysioterapi-fellesskapet der jeg arbeider.
Henvisningsgrunner kan være hodepine, smerter i mage, rygg, skuldre og nakke, uro, angst, pusteproblemer, nedstemthet, konsentrasjons- og søvnvansker, slitenhet/ME, spiseforstyrrelser og funksjonelle lidelser uttrykt som besvimelser/bortfall, parestesier, lammelser eller ataxi. Noen har diagnoser basert på såkalte medisinske funn, men de fleste er godt utredet uten at det er funnet en biomedisinsk forklaring. Gutter og jenter blir henvist. Flest jenter. De har helseplager som på forskjellige måter forstyrrer deres deltakelse i skole- og hverdagsliv.
Filosofen Hans-Georg Gadamer knytter god helse til deltakelse og til å «glemme kroppen» (3). Å kople god helse til å glemme kroppen virket først både underlig og paradoksalt for meg som fysioterapeut. Jeg er jo opptatt av at folk skal kjenne kroppen! Jeg fikk noe å tenke på.
Hva vil det si å kjenne kroppen? Kan det å kjenne og glemme kroppen knyttes til fysioterapi og ungdom? I dette essayet vil jeg se nærmere på disse spørsmålene, i lys av Gadamers tanker og egne erfaringer. Slik jeg ser det beveger fysioterapipraksis seg mellom å kjenne og glemme kroppen. Mitt inntrykk er at ungdom strever med begge deler. Gjennom en praksisfortelling om Anna1 belyser jeg spørsmålene jeg har stilt, og hvordan Gadamers tankevekkende utsagn har betydning for min fysioterapipraksis. Fortellingen er basert på mine erfaringer med fysioterapi til ungdom.
«Å kjenne og glemme kroppen» bruker jeg som et ordspill. Det handler om i hvilken grad og på hvilke måter kroppen er i forgrunnen for vår oppmerksomhet. Bokstavelig talt kan vi vel aldri glemme kroppen?
Den er jo med oss hele tiden. Kroppen er stedet vi merker oss selv (4).
Helse, kropp og fysioterapi
Gadamer beskriver god helse som en følelse av å være involvert i verden, være en del av samfunnet og gjengen; være engasjert i hverdagslivet (3). Når vi har det bra, merker vi ikke noe særlig til kroppen. Vi kan glemme den. Sykdom og helseproblemer - for eksempel en stresset, urolig, stiv eller vond kropp - gjør at det blir vanskelig å glemme kroppen. Den kommer i forgrunnen. Vi blir opptatt av den - vi kjenner og merker den godt. Kanskje dag og natt. Det forstyrrer deltakelse i hverdagen og virker inn på hvordan vi har det. Kroppen blir et objekt for oss og lukker oss mot verden (3). På en måte blir vi innestengt i kroppen og utestengt fra verden.
Å snakke om kroppen som et objekt som lukker oss mot verden leder meg mot grunnlagstenkning om kropp. I noen tiår, og fortsatt, har flere innen vårt fagfelt løftet frem en forståelse basert på Maurice M
Gå til medietI hovedsak er det fastleger og leger på barne- og ungdomsavdelingen og barneog ungdomspsykiatrisk poliklinikk ved sykehuset på stedet som henviser ungdom til fysioterapi-fellesskapet der jeg arbeider.
Henvisningsgrunner kan være hodepine, smerter i mage, rygg, skuldre og nakke, uro, angst, pusteproblemer, nedstemthet, konsentrasjons- og søvnvansker, slitenhet/ME, spiseforstyrrelser og funksjonelle lidelser uttrykt som besvimelser/bortfall, parestesier, lammelser eller ataxi. Noen har diagnoser basert på såkalte medisinske funn, men de fleste er godt utredet uten at det er funnet en biomedisinsk forklaring. Gutter og jenter blir henvist. Flest jenter. De har helseplager som på forskjellige måter forstyrrer deres deltakelse i skole- og hverdagsliv.
Filosofen Hans-Georg Gadamer knytter god helse til deltakelse og til å «glemme kroppen» (3). Å kople god helse til å glemme kroppen virket først både underlig og paradoksalt for meg som fysioterapeut. Jeg er jo opptatt av at folk skal kjenne kroppen! Jeg fikk noe å tenke på.
Hva vil det si å kjenne kroppen? Kan det å kjenne og glemme kroppen knyttes til fysioterapi og ungdom? I dette essayet vil jeg se nærmere på disse spørsmålene, i lys av Gadamers tanker og egne erfaringer. Slik jeg ser det beveger fysioterapipraksis seg mellom å kjenne og glemme kroppen. Mitt inntrykk er at ungdom strever med begge deler. Gjennom en praksisfortelling om Anna1 belyser jeg spørsmålene jeg har stilt, og hvordan Gadamers tankevekkende utsagn har betydning for min fysioterapipraksis. Fortellingen er basert på mine erfaringer med fysioterapi til ungdom.
«Å kjenne og glemme kroppen» bruker jeg som et ordspill. Det handler om i hvilken grad og på hvilke måter kroppen er i forgrunnen for vår oppmerksomhet. Bokstavelig talt kan vi vel aldri glemme kroppen?
Den er jo med oss hele tiden. Kroppen er stedet vi merker oss selv (4).
Helse, kropp og fysioterapi
Gadamer beskriver god helse som en følelse av å være involvert i verden, være en del av samfunnet og gjengen; være engasjert i hverdagslivet (3). Når vi har det bra, merker vi ikke noe særlig til kroppen. Vi kan glemme den. Sykdom og helseproblemer - for eksempel en stresset, urolig, stiv eller vond kropp - gjør at det blir vanskelig å glemme kroppen. Den kommer i forgrunnen. Vi blir opptatt av den - vi kjenner og merker den godt. Kanskje dag og natt. Det forstyrrer deltakelse i hverdagen og virker inn på hvordan vi har det. Kroppen blir et objekt for oss og lukker oss mot verden (3). På en måte blir vi innestengt i kroppen og utestengt fra verden.
Å snakke om kroppen som et objekt som lukker oss mot verden leder meg mot grunnlagstenkning om kropp. I noen tiår, og fortsatt, har flere innen vårt fagfelt løftet frem en forståelse basert på Maurice M
