Fagpressenytt

Forunderlig fordi møtene med filosofer og vitenskapsmenn vi trodde vi hadde en viss kjennskap til, gir ny og spennende innsikt som følge av Høystads noe spesielle innfallsvinkel. For det er ikke hverdagskost å gi seg i kast med å skrive ei bok som handler «om sjelens utvikling og innvikling, om innvirkning og påvirkning ... om hvordan den er fortolket og omtolket, beskrevet og omskrevet som bilde og symbol».

Og la det være sagt med en gang: Høystad makter på en tidvis elegant måte å skape sammenheng og progresjon i framstillinga, samtidig som han gir ei original og mangefasettert drøfting av filosofers, vitenskapsmenns og forfatteres tolkninger og bruk av sjelebegrepet. Høystad går kronologisk og tematisk til verks, og starter sjelens historie i antikken, med Homer, forfatteren av Odysseen og Iliaden. Homer bruker ordet psyche, som på gammelgresk betyr pust, livspust, og ifølge Høystad står ordet sentralt i forståelsen av hva et menneske er. Hos Homer er sjelen er knyttet til kroppen og døden, men den har ingen overordnet funksjon i mennesket. Når et menneske dør, skilles kropp og psyche/sjel, og som et åndepust farer sjelen til dødsriket Hades. Kroppen og livet har forrang i forhold til sjelen og livet etter døden, og det liv man lever bestemmer hva som vil skje med sjelen, om den vil finne fred eller «drukne i glemselens flod Lethe».

I overgangen fra å forstå fenomen ut fra mytiske forklaringer til fornuftsbaserte, står Sokrates og Platon, og hver på sin måte oppgraderer de sjelen. Den er menneskets sent