Fagpressenytt

En tidlig søndagskveld tar jeg turen til min stambar på St. Hanshaugen for å maksimere helgen. Overraskelsen er stor da alt annet enn et par barkrakker innerst i lokalet er opptatt. Klientellet ser i tillegg annerledes ut enn gjengangerne og naboene jeg vanligvis hilser på. Det viser seg at Vink-jentene har vært her kun én uke i forveien og anbefalt sine følgere å bestille Vodka Mate, en drink bestående av en shot vodka og den tyske brusen Club Mate.
Med et yngre og mer ukjent klientell rundt meg enn vanlig får jeg brått følelsen av at mange er her for å se og bli sett. Jeg, derimot, føler meg ikke lenger som hjemme. «Søt bar, men veldig frekk bartender. Når vi spurte om en Vodka Mate, så nærmest rullet han med øynene. Han hadde fine bukser, men var nok litt for kul for oss.» Dette leser jeg i en Google-anmeldelse uken etter, og undres på om de nye kundene egentlig nyter besøket selv.

Kampen om Oslo
Fenomenet er ikke unikt for baren på St. Hanshaugen. Lange køer har begynt å strekke seg ut av dører til barer, kafeer og restauranter over hele byen. Plutselig står folk opptil fire timer i kø for å få tak i en overdådig pistasjbolle fylt med Dubaisjokolade, eller for å sette tennene i en sprekkeferdig pastrami-sandwich.
Denne plutselige endringen i køutholdenhet har selvfølgelig ikke gått upåaktet hen, verken av stamgjester eller andre Oslo-folk. Men hvorfor blir de så opprørt? Fordi plutselig er det blitt greit å kategorisere folk etter hvor de kommer fra, og da først og fremst om de er fra Oslo eller ikke. IFO (ikke fra Oslo) som begrep er blitt vanlig og brukes tilsynelatende skamløst. Samtidig går matanmelderne sin seiersgang på Instagram, og alle leter etter noe autentisk. Serveringssteder i kategorien «hull i veggen» popper opp overalt, og de hippeste stedene i byen produserer plutselig merch som bare stamkundene får lov til å kjøpe. Hvorfor dette plutselige behovet for å være mest fra Oslo, markere eierskap til sin stampub eller oppdage de rette stedene?
På gjensyn, stampub
Bare et par dager etter besøket på baren i mitt eget nabolag oppdager jeg den anonyme kontoen «Vink Farvel og si adjø til din koselige nabolagsbar» på Instagram. Kontoen består av memer som harselerer med hvor lei ekte Oslo-folk er av at Vink-følgerne, også kalt vinkere eller IFO-er, okkuperer deres stamsteder. På kun én måned har kontoen fått nærmere fire tusen følgere. Men hvem står egentlig bak, og med hvilket formål? Jeg graver meg frem til nummeret og slår på tråden til avsenderen, som ønsker å bevare sin anonymitet. Ikke så rart når overlevelsesgrunnlaget for slike kontoer ligger i mystikken.
- Jeg har ventet litt på å få en melding fra noen som mener at jeg henger ut en viss type mennesker, eller fra Vink og andre matanmelder-influensere. I stedet har jeg kun mottatt meldinger fra flere som deler samme frustrasjon, og som synes at innholdet både er morsomt og treffende.
Vink Farvel ble op