Fagpressenytt

... Dette kommer frem gjennom deres vurderinger av praktisk og økonomisk støtte, og ønske om trygghet gjennom emosjonell støtte. Ungdommene utøvde aktørskap på bakgrunn av sine erfaringer ved å vurdere sin situasjon opp mot behovet for hjelp innenfor rammene for ettervern. Aktørskapet kom til uttrykk gjennom reguleringer av kontakten med ansatte og barnevernet, mobilisering av ressurser og etablering av tillitsrelasjoner som tilrettela for samarbeid. Deres initiativ og handlinger i samarbeidet understreker at det har betydning at barnevernet anerkjenner de unge som aktører og samarbeidspartnere i ettervern. Josefines (19) uttalelse om at «saksbehandleren er ganske samarbeidsvillig» gjenspeiler hennes oppfatning av samarbeidet med saksbehandleren i ettervern. Ungdom i ettervern er myndige, de bestemmer selv om de ønsker videre hjelp fra barnevernet og hvordan de involverer andre instanser og familie i samarbeidet. I artikkelen utforsker jeg ungdoms aktørskap i samarbeidet med barnevernet når de mottar ettervern. Temaet er aktuelt, ettersom den nye barnevernsloven (2021) styrker de unges rettsstilling igjennom retten til ettervern og retten til medvirkning. At barnevernsloven styrker rettsstillingen kan handle om at barnevernet hittil har hatt problemer med å se og involvere barn og unge (Falch-Eriksen et al. 2021), og å anerkjenne dem som aktører (Larsgaard et al., 2021). For unge med barnevernerfaring kan styrkingen av deres rettsstilling ha betydning, ettersom de opplever overgangen til voksenlivet som brå (Paulsen et al., 2020b), og føler seg klemt mellom ivaretakelse fra barnevernet og andre tjenester (Breimo et al., 2015).
Barnevernet tilbyr ettervern til unge mellom 18 og 25 år som har hatt tiltak fra barnevernet. Hjelpen er frivillig ettersom omsorgstiltak opphører på 18-årsdagen. Formålet er å gi ungdom med barnevernerfaring nødvendig hjelp og støtte, og bidra til gradvise overganger til en selvstendig voksentilværelse (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011). Hjelpen skal bidra til at de unge opplever overgangen som trygg og forutsigbar. I 2014 var de mest anvendte tiltakene i ettervern økonomisk støtte, bolig, fosterhjem og oppfølging fra miljøterapeut (Paulsen et al., 2020b). Barnevernet kan videreføre tiltak eller tilby andre tiltak i ettervern (Barnevernsloven, 2021, § 3-6). Ungdom har uansett rett til å medvirke (Barnevernsloven, 2021, §§ 1-4 og 12-5; Barnekonvensjonen, 1989, art. 12), og barnevernet skal, så langt som mulig, samarbeide med ungdommene og behandle dem med respekt (Barnevernsloven, 2021, § 1-9). For å ivareta plikten til å samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere for å gi et helhetlig og samordnet tjenestetilbud (Barnevernsloven, 2021, § 15-8), har barnevernet ofte samarbeidet med andre instanser for å tilby ettervern (Paulsen et al., 2020b) og å ivareta enslige mindreårige flyktninger etter bosetting (Lidén et al., 2020). Unge som kom til Norge som enslige mindreårige inkluderes derfor i artikkelen.
I artikkelen knytter jeg aktørskapet til ungdoms medvirkning og samarbeid når de er i overgangen til voksenlivet. Jeg forstår samarbeid som å jobbe sammen med, i motsetning til å bli jobbet med. Å jobbe sammen med innebærer en samarbeidspraksis der profesjonsutøveren gjør ting sammen med, i stedet for på vegne av den unge (Studsrød & Mevik, 2019). I samarbeidet blir det relevant å utforske hva de unge ønsker i samarbeidet og hvordan de har mulighet til å utøve aktørskap. Aktørskap må ses i sammenheng med medvirkning, ettersom grunnlaget for unges medvirkning er en erkjennelse av at barn og unge er individer som utøver aktørskap (Backe-Hansen, 2016). Barnevernets tilrettelegging for medvirkning involverer å samarbeide med ungdommen, og hvordan unge kan påvirke og få støtte i faser av ettervernet. De unges utøvelse av aktørskap handler om hvordan de evner å handle selvstendig og ta avgjørelser for å oppnå en ønsket målsetting (Backe-Hansen, 2016, s. 38). Unge kan ha ønsker og forventninger til samarbeidet med barnevernet, knyttet til sine ønsker og forventninger for livet og framtida. Arnett (2004) betegner den livsfasen ungdommene befinner seg i som ‘emerging adulthood', en spesifikk fase mellom ungdom og voksenliv. Fasen preges av at ungdom utforsker ulike retninger i livet, en fase som innebærer ustabilitet og følelsen av å være imellom, men også muligheter. Unge i ettervern har med seg erfaringer som deres aktørskap må forstås i lys av. Erfaringene og livsfasen påvirker hvordan den unge utøver sitt aktørskap for å utnytte mulighete-ne i ettervern. Ifølge Bergnehr (2019) kan aktørskapet forstås ut fra en relasjonell tilnærming til medvirkning gjennom hvordan de unge påvirker sine omgivelser direkte og indirekte ved å være et individ. Deres utøvelse av aktørskap i samarbeidet kan dermed forstås gjennom hvordan de unge har mulighet til å påvirke omgivelsene og ha aktiv innflytelse i den sosiale konteksten gjennom samhandling med andre (Bergnehr, 2019). I artikkelen tar jeg utgangspunkt i ungdommenes beskrivelser av kontakten med barnevernet og interaksjonen med ansatte.
I samarbeidet kan partene ha ulike mål. Barnevernet har et uttalt mål om at ettervern skal bidra til å sette ungdom gradvis i stand til å greie seg på egen hånd (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2011). De unge kan ha uttalte mål om å klare seg mer på egen hånd og å samarbeide med ansatte om delmål opp mot selvstendiggjøring. I tillegg kan de ha mål som ikke er uttalt (Breimo et al., 2019), knyttet til at de har varierte behov i overgangen til voksenlivet. Målene kan handle om individuell oppfølging, koordinering og at noen bistår dem overfor samarbeidspartnere (Paulsen et al., 2020b), og behovet for å veksle mellom å prøve seg på egen hånd og ha støtte (Hokanson et al., 2020; Paulsen & Berg, 2016). Barnevernet må samarbeide med respekt for ungdommene og deres privat- og familieliv (Grunnloven, 1814, § 102), og forstå hvor de ulike målene kommer fra (Breimo et al., 2019). Det er derfor relevant å forstå hvilke ønsker ungdommene har og hvilke grenser de setter for sitt eget privatliv i samarbeidet med barnevernet. Problemstillingen i artikkelen er: På hvilke måter kommer ungdoms aktørskap til uttrykk i samarbeidet om ettervern?
Artikkelen baserer seg på ungdommers erfaringer fra ansattes oppfølging i barnevernet og bo- og lavterskeltiltak. Eksempler på botiltak er bofellesskap eller hybel med oppfølging fra miljøterapeut. Eksempel på lavterskeltiltak er organiserte samlingssteder der unge kan møtes for å være sammen eller drive med aktiviteter. Formålet med studien er å bidra med kunnskap til å forstå hvorfor og hvordan ungdom samarbeider med barnevernet innen rammene for ettervern.
RELEVANT FORSKNING
Det er ulike grunner til at barnevernet og ungdommen bør samarbeide i overgangen til voksenlivet. Barnevernet har tidligere rettet samarbeidet mot foreldrene, mens barns medvirkning, utfordringer og behov har vært mindre synlige (Hasle et al., 2021; Jensen et al., 2020). I ettervern innebærer det frivillige aspektet at ungdommene bestemmer hvor involvert foreldre og andre i nettverket skal være. I samarbeidet med ungdommen blir det tydelig at medvirkning og nytten av ettervern blir et tema. Der ungdommer opplevde å samarbeide, hadde de vært med i planleggingen av tiltak, i beslutningsprosesser og i å sette mål for tiltakene, hverdagen og egen utvikling (Paulsen, 2016). I motsatt fall, der unge opplevde at tiltakene ikke passet dem, avsluttet de gjerne ettervernet innen de fylte 20 år (Paulsen et al., 2020b). Forskning på unges deltakelse i tverrfaglige samarbeidsgrupper viser at de unge hadde varierte erfaringer og ulike formål med å delta. På den ene siden ønsket de å være en del av gruppen for å få informasjon, formidle sine behov og påvirke beslutninger (Husby et al., 2018; Sæbjørnsen & Willumsen, 2017). På den andre siden erfarte de at det var vanskelig å bli hørt (Bolin, 2016; Sæbjørnsen & Willumsen, 2017), og at møtene var lange og overveldende (Husby et al, 2018). Dette tydeliggjør at det er utfordringer i hvordan unge kan inngå som aktører i samarbeidet med profesjonsutøvere. Forskning viser også at det er utfordringer i ansattes begrunnelser for barns og unges manglende deltakelse, idet ansatte ofte har vurdert at barn og unge mangler kompetanse for å delta, eller at de heller må beskyttes (Falch-Eriksen et al., 2021; Hasle et al., 2021). De ansattes vurderinger av samarbeid med unge kan dermed få betydning for unges mulighet til å involvere seg og utøve aktørskap.
I ettervern kan barnevernet forstå unges aktørskap ut fra at de er i overgangen til voksenlivet, og har sammensatte behov knyttet til bolig, fullføring av skolegang og utdanning og sysselsetting (Paulsen et al., 2020b; Verulava & Dangadeze, 2021). Sulimani-Aidans og Melkmans (2018) studie viser at ungdom var bedre rustet til å møte utfordringer når de opplevde tillitsrelasjoner, anerkjennelse, likeverd og gjensidighet. I en studie av hvordan foreldre oppfattet saksbehandleres involvering av barn som aktører, uttrykte foreldrene at det innebar at saksbehandler behandlet barna som subjekter, ikke objekter, at de lyttet til barnas behov og erfaringer og tilrettela for samtaler ansikt til ansikt (Juul & Husby, 2020). Adley og Kina (2017) påpeker at profesjonsutøveres tillit til at ungdom var kompetente og til å stole på, hadde betydning for ungdommenes selvfølelse og motivasjon, og bidro til at de utfordret sine framtidige mål. Samtidig viser Sæbjørnsen og Ødegård (2016) at de unge deltok i ansvarsgrupper fordi de trengte hjelp til å håndtere komplekse utfordringer, til tross for at de hadde blandede erfaringer med å delta. Ut fra dette kan en anta at både rammene for ettervern og de ansattes rolle påvirker hvordan ungdommene utøver aktørskap. For unge med barnevernerfaring var støtte og omsorg i relasjonen til profesjonsutøvere viktig (Furey & Harris-Evans, 2021; Lidén et al., 2020), blant annet fordi de manglet emosjonell støtte fra privat nettverk (Sulimani-Aidan & Melkmann, 2018). Støtten fra profesjonsutøvere var også viktig for enslige mindreårige fordi de hadde manglet foreldres omsorg, beskyttelse og veiledning mens de flyktet alene og etablerte seg i et nytt land (Svendsen et al., 2018). Unges sammensatte behov får betydning for hvordan de forholder seg til og samarbeider med hjelpeapparatet.
Studier viser at ungdom opplevde å bli mer hørt og tatt på alvor da de ble 18 år, og at deres kommunikasjon med de ansatte hadde betydning for hvordan de oppfattet å